| Forfatter: | Geraldine Brooks |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 416 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | People of the Book |
| Oversatt av: | Busk, Sissel |
| ISBN/EAN: | 9788202290450 |
| Kategori: | Romaner |
Hanna Heath, ekspert på gamle bøker, har fått et oppdrag hun knapt kunne drømme om. Hun skal restaurere et berømt jødisk manuskript som de fleste trodde var tapt. Dramatiske omveltninger har rammet alle som har hatt med manuskriptet å gjøre. Hanna blir ikke noe unntak.
Og det er altså en haggadá som har hovedrollen i boken som må ligge an til å bli vårens ”snakkis” – Geraldine Brooks’ roman Bokens folk.
En haggadá er en religiøs tekstsamling om jødenes utvandring fra Egypt. Den leses under måltidet som innleder den jødiske påskefeiringen, pesach. En bok som finnes i utallige eksemplarer, men i dette tilfellet dreier det seg om selveste Sarajevo-haggadáen – et enestående og overdådig illustrert manuskript som ble til i Spania for over 500 år siden og dukket opp i Sarajevo på slutten av 1800-tallet. Manuskriptet er virkelig nok, og befinner seg i dag i Nasjonalmuseet i Bosnia og Herzegovina.
Sterke skjebner
Rundt dette klenodiet har Geraldine Brooks spunnet en besettende fortelling. Ikke bare får vi ta del i konservatoren Hannas møysommelige restaureringsarbeid, det er nesten så vi skjelver på hendene når hun griper skalpellen eller blander hvetepastaen og pigmentene som må til – frem fra boksidene trer også alle de menneskene som er, eller kan ha vært, delaktig i manuskriptets turbulente tilblivelseshistorie. Eller i dets overlevelseshistorie.
”Bokens folk” er koranens betegnelse på jøder og kristne. Men respekten for den uvurderlige haggadáen går på tvers av religiøse skillelinjer: Mens bombene falt i Bosnia under krigen på 1990-tallet, ble det jødiske manuskriptet reddet av en muslim.
Fortidens spor
Når Hanna kommer til Sarajevo i 1996, ligger nasjonalmuseet fortsatt i ruiner. Hanna må restaurere boken i Sentralbankens styrerom, voktet av FN-soldater, bosnisk politi og bankens sikkerhetsvakter – og Ozren, den unge sjefbibliotekaren for nasjonalmuseet.
For Hanna er det ikke noe mål å bringe manuskriptet tilbake til opprinnelig prakt, en bok skal også få lov å være produkt av sin alder og historie. Med kirurgisk nøyaktighet finkjemmer hun boken og finner ørsmå spor av det den har vært gjennom: en bit av en insektvinge, en rustfarget flekk, et hvitt hår, rester av saltvann. En av de praktfulle illustrasjonene fanger interessen hennes spesielt: En fin jødisk familie ved påskemåltidet, men der én av personene, en ung, svart kvinne i safrangule gevanter, ikke passer inn. Hvorfor er hun der? Hvem er hun?
Fra Sarajevo til Sevilla
Så til tross for at Hanna hevder at hun jobber med ”gjenstander, ikke med mennesker”, er det i høy grad mennesker det dreier seg om når romanen langsomt avdekker haggadáens opprinnelse. Voldsomme hendelser i jødisk, og dermed europeisk, historie danner bakteppet, men det er personenes skjebner som holder oss fast fra begynnelse til slutt.
Eller rettere sagt, fra slutt til begynnelse: Fra beretningen om den jødiske ungjenta i skjul hos det muslimske ekteparet som gjemmer haggadáen for nazistene i Sarajevo i 1940, og helt tilbake til skriverens datter som flykter fra Spania når de katolske monarkene Isabella og Ferdinand fordriver jødene i 1492. Enda lenger inn i en dunkel fortid, i Sevilla, møter vi en liten husslave som i 1480 skal lære å male miniatyrer så små at de får plass på et riskorn.
I Sarajevo i 1996 er bokkonservatoren snart ferdig med restaureringen. Men også for Hanna skal arbeidet med haggadáen få uante konsekvenser, langt inn i det neste tiåret.
Av Tove Valmot
Men ingen visste hvorfor denne haggadáen var illustrert med mange miniatyrbilder i en tid da de fleste jøder betraktet figurativ kunst som en krenkelse av budene. Det var lite trolig at en jøde kunne ha vært i en slik stilling at han fikk lære de utsøkte maleteknikkene som kom for dagen her. Stilen var ikke ulik arbeidet hos kristne illustratører. Og likevel viste miniatyrbildene bibelske scener slik de ble tolket i Midrash, eller den jødiske bibeltolkningen.
Jeg bladde om pergamentet og satt plutselig og stirret på den illustrasjonen som hadde provosert fram mer lærd spekulasjon enn alle de andre. Det var en familiescene. En jødisk familie – spansk, etter antrekket å dømme – sitter ved et påskemåltid. Vi ser de rituelle matrettene: påskebrødet, til minne om det usyrede brødet som hebreerne bakte i all hast natten før de flyktet fra Egypt; en lammeskank for å huske lammets blod på dørstokken som hadde gjort at dødsengelen gikk forbi jødiske hjem. Faren – i den sedvanlige halvt liggende stilling som viser at han er en fri mann og ikke noen slave – nipper til vin fra et gyllent beger idet hans lille sønn ved siden av ham hever sin kopp. Moren sitter i opphøyd ro iført elegant kjole og juvelbesatt hodepynt i den tidens stil. Sannsynligvis er scenen et portrett av familien som bestilte denne spesielle haggadáen. Men det er enda en kvinne ved bordet; hun er ibenholtsort og kledd i safrangule gevanter og holder en bit av påskebrødet. Hun er altfor fint kledd til å være en tjener, og hun deltar i det jødiske måltidet på lik linje med de andre. Identiteten til denne afrikanske kvinnen i safran har forvirret boklærde i et århundre.
Langsomt og målbevisst undersøkte jeg og gjorde notater om tilstanden til hver eneste side. Hver gang jeg vendte et pergament, sjekket og tilpasset jeg plasseringen av støtteformene boken lå i. En må aldri utsette boken for påkjenninger – det er konservatorens første bud. Men personene som hadde eid denne boken, hadde vært utsatt for uutholdelige påkjenninger: pogromer, Inkvisisjonen, landflyktighet, folkemord, krig.
Da jeg kom til slutten av den hebraiske teksten, kom jeg til en linje skrevet på et annet språk og med en annen håndskrift. Revisto per mi. Gio. Domenico Vistorini, 1609.
Latinen, som var skrevet i venetiansk stil, ville oversatt være: ”Inspirert av meg.” Hvis det ikke hadde vært for de tre ordene, plassert der av en offentlig sensor i pavens tjeneste under Inkvisisjonen, ville denne boken sannsynligvis ha blitt tilintetgjort det året i Venezia og ville aldri ha krysset Adriaterhavet og kommet til Balkanlandene.
”Hvorfor reddet du den, Giovanni?”
Jeg så opp og rynket brynene. Det var dr. Karaman, bibliotekaren. Han trakk på skuldrene som en ørliten unnskyldning. Han trodde sannsynligvis at jeg var irritert over forstyrrelsen, men jeg var faktisk overrasket over at han hadde uttalt det spørsmålet jeg selv satt inne med. Ingen visste svaret, heller ikke hvordan eller hvorfor – for ikke å si når – boken var kommet til denne byen. En kvittering fra et salg i 1894 fastslo at en person ved navn Kohen hadde solgt den til biblioteket. Men ingen hadde tenkt på å spørre selgeren. Og etter den annen verdenskrig, da to tredjedeler av jødene i Sarajevo ble drept og byens jødiske kvarter plyndret, hadde det ikke vært noen igjen av Kohen-familien som en kunne spørre. En muslimsk bibliotekar hadde reddet boken fra nazistene da også, men detaljene om hvordan han hadde gjort det, var få og motstridende.
