| Forfatter: | Lori Nelson Spielman |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 336 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Quote Me |
| Oversatt av: | Bakkejord, Kaja Rindal |
| ISBN/EAN: | 9788202595029 |
| Kategori: | Romaner |
Spielman skriver vakkert og har et frodig persongalleri, samtidig som hun skaper spenning og intensitet i historiene sine. Bortenfor stjernene er umulig å legge fra seg!
Både Erika og den gjenværende datteren, 19-årige Annie, sliter med skyldfølelse etter ulykken. Annie kan ikke tilgi seg selv for at hun ikke passet bedre på søsteren den siste morgenen. Selvbebreidelsene gjør det vanskelig for mor og datter å prate sammen, og det nære forholdet deres holder på å gå i stykker.
Forsvant Kristen frivillig?
Det er mye som ikke stemmer med ulykken, og Annie begynner å tro at søsteren forsvant fordi hun ønsket det selv. Samtidig mottar Erika de første, mystiske e-postene med familiens favorittsitater. Er Kristen likevel i live, og prøver hun å fortelle dem noe viktig?
Spennende og romantisk pageturner
De to begynner å lete etter Kristen på hver sin kant. Vi som leser suges inn i det spennende mysteriet, i karakterenes personlige reise og i de fantastiske skildringene av relasjonen mellom dem. Hvor er Kristen? Vil de finne tilbake til hverandre? Vil de klare å slutte fred med fortiden sin? Og når romantikken sniker seg inn – kan den i det hele tatt bli noe av? Vil de velge kjærligheten?
Vakkert og oppløftende
Det som kjennetegner Lori Nelson Spielmans litterære univers er hennes evne til å løfte fram følelser alle kan kjenne seg igjen i, og så bygge en intens, vakker og oppløftende fortelling rundt dem. En fortelling det er godt å være i, og som det oppleves som en gave å få lov til å lese. Vi føler oss inspirerte, som om det har foregått en mental ryddesjau i oss selv mens vi leste. Forfatteren viser oss at ting ikke alltid er sånn som vi har trodd, at noen ganger kan våre egne følelser og fastlåste oppfatninger stå i veien for sannheten.
Ord til oppmuntring
Dessuten viser Nelson Spielman oss at det aldri er for sent, at vi ikke må gi opp selv når det ser som mørkest ut. Håpet forsvinner aldri. Romanen er krydret med sitatene Erika har samlet til jentene sine, og de ligger der som små fyrlykter gjennom hele teksten, og gir rom for oss lesere til å reflektere mens vi leser. Et alvorlig tema framstilt på en lys måte – slik beskriver en anmelder Bortenfor stjernene, og det kan også stå som kjennetegn på hele Lori Nelson Spielmans forfatterskap.
Av Jorid Mathiassen og Trude Løtvedt
| Bortenfor stjernene | |||
| Bokmål | Ebok | 2019 | |
| Bortenfor stjernene | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2019 | |
| Bortenfor stjernene | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
Lori Nelson Spielman skriver unike fortellinger om allmenne temaer. I Bortenfor stjernene handler det om skyldfølelse – og håp.
Bortenfor stjernene er Lori Nelson Spielmans tredje roman på norsk, etter bestselgerne En liste for livet og Tilgi meg. Bøkene hennes er oversatt til over tretti språk, og hun når ut til stadig nye lesere.
Kan du beskrive Bortenfor stjernene i én setning?
– Jeg skal prøve: Erika Blair og hennes gjenlevende datter lider i stillhet over tapet av en kjær datter og søster, helt til Erika begynner å få anonyme e-poster som sender Annie ut på en jakt etter å finne den savnede søsteren, mens Erika legger ut på en reise for å finne seg selv.
De anonyme e-postene inneholder sitater som er hentet fra en sitatbok Erika har laget til hver av døtrene, og som inneholder kloke ord fra hennes egen mor og bestemor. Akkurat som Erika i romanen, samler også forfatteren på sitater.
– Ja, det hender jeg sender sitater til venner og familie når de trenger inspirasjon. Det var min egen sitatbok som ga meg ideen til Bortenfor stjernene. Jeg lurte rett og slett på hva som ville skje hvis de samme sitatene som jeg hadde samlet på, ble sendt til meg selv. Med andre ord: Lever jeg som jeg lærer?
Hva er det beste rådet du selv har fått?
– Faren min pleide å si at «du har alltid flere valg». Håpløshet er en ødeleggende følelse, og når vi føler oss låst i en situasjon, er det viktig å minne oss selv på at vi har en iboende evne til å endre. Enten det handler om en stressende jobb eller et forhold som står i stampe: Det fins alltid nye muligheter.
Erika i romanen sliter med skyldfølelse fordi hun valgte å prioritere jobben i stedet for å kjøre døtrene på til skolen, slik hun hadde lovet. Hvordan kan man takle skyldfølelse?
– Hadde jeg bare visst det! Jeg tror dette er et større problem for kvinner enn for menn. Mannen min forteller meg alltid hvor latterlig det er når jeg nærmest blir besatt av noe jeg føler jeg ikke har gjort godt nok eller har taklet på feil måte. Denne følsomheten er jo i utgangspunktet en god egenskap – helt til det blir en tvangstrøye. Jeg tror det er viktig å konfrontere kilden til skyldfølelsen og forsøke å ikke gå i den samme fella en gang til. Og så må vi tilgi oss selv, noe som ofte er mye vanskeligere enn å tilgi andre.
Hvor viktig er håp i romanene dine?
– For meg er det helt avgjørende. Å lese gir oss muligheten til å oppleve noe vi ellers ikke har muligheten til å være med på. Gjennom reisene til romanpersonene ser vi for oss hva vi selv ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Det er inspirerende å være vitne til at en person tar grep og klarer å overkomme hindre – og det gir håp om at vi selv kan gjøre det samme i en vanskelig situasjon.
Av Jorid Mathiassen
Jeg krysser gata. Klokka er åtte i Paris. Spiser Annie middag nå? Gir Olive et bad? Savner hun meg? Hvis jeg bare kunne ringe henne. Jeg ville fortalt henne om Jonah. Jeg ville fortalt henne at jeg har gransket fortiden min. Jeg ville fortalt henne at jeg er i ferd med å forandre meg. For henne.
Jeg tar telefonen opp av veska og skroller meg ned til Brians nummer. Kanskje han kan overbringe en melding, eller i det minste fortelle meg hvordan datteren min har det. Så langt har han ikke vært til noen hjelp overhodet. Han vet bare om – eller velger å fortelle meg – de overfladiske tingene. Annie har det bra. Det regner mye i Paris. Professoren er hyggelig.
Professoren … ja! Tom Barrett kan fortelle meg om datteren min – det vil si, hvis han ikke har noe imot å fortelle, da. Jeg krymper meg idet jeg kommer på hvor kort jeg var overfor ham i går ettermiddag. Våger jeg å ringe ham tilbake?
Jeg finner frem nummeret hans og taster. Hjertet mitt hamrer mens det ringer.
«Tom Barrett», sier han.
«Tom. Hei. Det er Erika Blair, moren til Annie.» Jeg presenterer meg i full fart, og håper å rekke å høre om alt før jeg – eventuelt – mister dekningen. «Jeg håper du ikke har noe imot at jeg ringer, og forhører meg om Annie på denne måten. Jeg vil bare vite om hun har det bra. Mannen min – eksmannen min – forteller meg så lite.»
«Det er ikke noe problem», sier han. «Jeg er forelder selv, husker du? Jeg vet hvordan det føles å bli stengt ute.»
Stemmen hans er dyp, med et anstrøk av vennlighet. Jeg lukker øynene mens en bølge av lettelse skyller over meg.
«Hvordan er det med henne?»
«Bedre, takket være tipset ditt. Jeg har gjort et poeng av å gi Annie den rosen hun fortjener.»
Jeg rusler bortover fortauet og smiler. En hestevogn passerer. Jeg vinker til sjåføren og svinger inn på den smale veien som går sørover. «Takk. Jeg er sikker på at bekreftelsen din betyr mye for henne.»
«Ja, vel, hun blir sprutrød hver gang jeg gir henne en kompliment, men jeg har på følelsen at hun setter pris på det. Og komplimentene mine er hundre prosent oppriktige. Hun er ei super jente.»
«Jeg er glad for at du også synes det.»
«Hun er blitt venn med Rory, en tysk kokkestudent som bor på den andre siden av gangen for oss. Helt ærlig virker det som hun trives. Jeg kunne ønske jeg kunne si det samme om den lille jenta mi.»
Jeg lengter etter å høre mer om datteren min, men jeg har fortsatt Kates beskyldning – omat jeg ikke lenger stiller personlige spørsmål – friskt i minne.
«Fortell meg om henne, din Olive.»
