Fra katastrofe i fjordene til triumf i Downing Street

Churchill utkjempet og tapte nok et slag tidlig på våren 1940. Det var ikke med fienden, som det i denne perioden knapt nok var kamper med, og heller ikke med krigskabinettet eller admiralene, men med franskmennene. Allerede i midten av november 1939 ble han begeistret for et prosjekt som senere ble kjent som Operation Royal Marine, og som dreide seg om å fylle Rhinen, som var hovedfartsåren for handelsvirksomheten i Vest-Tyskland, med en enorm mengde av drivminer. Dette skulle gjøres mellom Strasbourg og elven Lauter, like sør for Karlsruhe, der venstre elvebredd var fransk territorium. Man mente at dette ville være en svært effektiv måte å forstyrre den interne tyske samferdselen på, noe som kunne rettferdiggjøres som et legitimt og passende svar på de tyske angrepene på de alliertes handelstrafikk på havet. Det skulle først og fremst være et britisk foretagende, i alle fall hva leveringen og utplasseringen av minene angikk, men med tanke på hvor det skulle skje, var man avhengige av at franskmennene begeistret medvirket.
General Gamelin var positivt innstilt allerede fra et tidlig tidspunkt, men de franske politikerne var vanskeligere å overbevise. I denne perioden var den franske regjeringen tilhengere av dristige operasjoner som foregikk et stykke unna, men mindre interessert i noe som kunne komme til å sette fart i tyskerne på vestfronten. Før våpenhvileavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble inngått 13. mars, var de innstilt på å sende flere allierte divisjoner for å bistå finnene i kampen mot russerne, og så sent som 26. mars var de like overilt tilhengere av å bombe de russiske oljeinstallasjonene ved Baku. De var mer forsiktige når det dreide seg om noe som lå nærmere de franske storbyene. På møtet i Det øverste krigsråd i London samme dag kom man imidlertid frem til enighet om at en dobbeltoperasjon skulle finne sted i begynnelsen av april. Operation Royal Marine skulle innledes 4. april, og skipsleien ut av Narvik skulle minelegges 5. april. Snart var det imidlertid flere som begynte å trekke seg. Daladier, som etter å ha blitt erstattet som statsminister av Paul Reynaud 21. mars ble en gretten, men mektig forsvarsminister, var den som slepte med føttene. Han hevdet at de franske flyfabrikkene ville være altfor utsatt for tyske represalier. (I ettertid er det utrolig – men det gjelder jo nokså mye når man ser det fra dette perspektivet – at tanken på et par flyangrep vekket en slik lammende skrekk knappe seks uker før den tyske blitzkrigen ble innledet og skar seg gjennom Frankrike som en kniv.)
Tidsplanen for begge operasjoner (som britene anså som gjensidig utfyllende) begynte derfor å svikte. 4. april reiste Churchill til Paris med Chamberlains velsignelse for å forsøke å få Daladier til å komme inn i rekkene igjen. Han hadde følge av sin gamle frankofile og fransktalende venn general Spears, som nedtegnet noen fascinerende skisser – både syrlige og søte – fra denne turen som var en god illustrasjon på blandingen av tidvis ubekvemhet, til og med fare, og lifig luksus som kjennetegnet det politiske livet i begynnelsen av krigen, og som i Churchills tilfelle i stor grad ble videreført gjennom de neste fem årene. Om reisen til Frankrike skrev Spears: «I det gamle de Havilland-flyet ble vi ristet som om vi var salat i et dørslag som ble behandlet av en særdeles energisk kokk.»  Han fortalte også at reisens høydepunkt var en lunsj på Lapérouse, en restaurant som lå på Quai des Grands-Augustins og som Prousts Swann følte seg så tiltrukket av fordi den het det samme som gaten der Odette de Crécy bodde. General Georges forlot sitt hovedkvarter i felten for å kunne traktere Churchill (og Spears) der. «Denne lunsj à trois,» skrev Spears, «står i min erindring som en av de få virkelig hyggelige stunder jeg hadde under krigen. Vi var tre venner som gledet oss over hverandres selskap og fantastisk mat og vin. Georges var rolig, munter og selvsikker.»
Den gode stemningen forhindret imidlertid ikke seriøse samtaler om militære temaer, der Churchill understreket hvor farlig det ville være å vente for lenge, både med hensyn til Royal Marine og til å ta initiativet i Skandinavia. «Nous allons perdre l’omnibus» , noterte Spears at han sa. Dette var dagen etter at Chamberlain hadde kommet med en katastrofal uttalelse ved et møte i den konservative landsforeningen, da han sa at Hitler «ikke hadde rukket bussen». Og samme dag som lunsjen i Paris fant sted hadde general Ironside, sjefen for imperiets generalstab, hevdet på en pressekonferanse at Hitler «gudskjelov» hadde kommet for sent til bussholdeplassen. Det var underlig at disse politikerne og generalene, som ikke nettopp hadde gjort seg så mange erfaringer med verken busser eller bussholdeplasser den siste tiden, var blitt som besatt av akkurat dette bildet.
Hovedformålet med Churchills besøk i Frankrike gikk ikke like godt. Han greide på ingen måte å overbevise franskmennene om at de måtte holde seg til avgjørelsen som ble tatt i Det øverste krigsråd i London uken i forveien. Tvert imot gikk han over på deres side. Den første kvelden i den britiske ambassaden kunne han fastslå at Reynaud usikkert sto fast på planen. Neste morgen dro han til rue St Dominique for å overtale Daladier, og kom ut igjen etter å ha blitt overbevist av Daladier om at det var mer fornuftig å utsette mineleggingsoperasjonen til 1. juli, da franskmennene skulle ha flyttet sine viktige flyfabrikker til bedre beskyttede steder. (Operation Royal Marine fant i virkeligheten sted i begynnelsen av juni, og selv om den midlertidig skapte problemer for trafikken på Rhinen, vakte den ikke noen særlig oppsikt midt i katastrofen som utviklet seg i Frankrike.) Denne helomvendingen ga Chamberlain anledning til å komme med den eneste vittigheten om Churchill han er notert for. Han sa at dette minnet ham om «historien om den dydige papegøyen som ble kjøpt for å lære papegøyen som bannet å snakke pent, men som i stedet selv lærte å banne».
Noe annet interessant som kom ut av turen til Paris, var at Spears skrev ned noen generelle råd han hadde fått fra Clementine Churchill om hvordan man skulle håndtere hennes mann. «Skriv ned det De har å si,» skrev Spears at hun hadde sagt. «Ofte lytter han ikke, eller hører ikke etter hvis han tenker på noe annet. Det han får på papir, vurderer han imidlertid bestandig grundig og oppfatter alt som ligger i det. Han glemmer aldri det han har sett skriftlig.»  Dette var helt korrekt, og det skilte ham skarpt – og også overraskende, med tanke på hvor dårlig han hadde gjort det med hensyn til formell utdannelse – fra et bredt utvalg av ikke-intellektuelle politikere som hadde varierende grad av utdannelse, men som hadde langt mer oppmerksomme ører enn øyne.
Like før denne reisen til Paris hadde man fått et interessant eksempel på hvor sterk Churchills personlighet var og på hvor varierende inntrykk den gjorde, først på en høytstående amerikansk tjenestemann og så på en del av hierarkiet i utenriksdepartementet, herunder en rekke navn som skulle komme til å bli stjerner i det britiske diplomatiet de kommende tretti årene. Sumner Welles var en rik og sofistikert newyorker som også var en usedvanlig erfaren karrierediplomat, og var på dette tidspunktet statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, der han i Roosevelts øyne var en nyttig motvekt til den usympatiske, men politisk viktige utenriksministeren (Cordell Hull). Welles var i begynnelsen av 1940 blitt sendt på en rundtur i Europa som presidentens spesialutsending. Han reiste til Berlin og Roma i tillegg til London og Paris og andre mindre hovedsteder, og ble oppfattet som litt for «nøytral». Den underliggende hensikten med denne rundturen var å sondere mulighetene for en akseptabel fremforhandlet fred.

Til toppen