Kjærlighet i mørke tider
– Jeg håper Datteren i Paris er en påminnelse om menneskenes uendelige evne til kjærlighet, motstandskraft og overlevelse, selv midt i de vanskeligste tider, sier bestselgerforfatter Kristin Harmel.
– Under andre verdenskrig måtte helt vanlige mennesker ta umulige avgjørelser, med et utrolig mot. Vi mennesker får noen ganger en styrke vi ikke ante at vi hadde. Dette tror jeg er grunnen til at bøker fra andre verdenskrig fortsatt gir gjenklang i oss, de beveger og inspirerer oss. Alle går gjennom mørke tider i livet, og alle opplever gleder og sorger. Og om vi graver dypt i oss selv kan vi finne tilbake til lyset – og også være et lys for andre. Karakterene i romanen min erfarer dette. Selv om det tar litt tid, så kommer de dit, sier Harmel.
Bombene som gikk feil
To mødre, to døtre, og en alliert bombe som ikke faller der den skal. To familier som skilles. Og en historie som ender i New York i 1960, hvor svarene på et gammelt mysterium åpenbarer seg. Svar som endrer alt.
Slik beskriver Harmel selv handlingen i sin siste roman, Datteren i Paris.
– En stor del av plottet i denne boken handler om uskyldige sivilister som blir bombet under krigen. Dette skjedde ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og i Asia. Og det skjer i Ukraina i dag. I 1942 og '43 ble den tyskkontrollerte Renault-fabrikken i forstaden Boulogne-Billancourt i Paris bombet. Flere hundre sivile ble drept og skadet begge ganger, fordi de fleste bombene aldri traff målet sitt, sier Harmel.
Lys og mørke i Paris
Forfatteren bodde selv i Paris da hun var i 20-årene. Men disse bombetoktene hadde hun ikke hørt om. Dette er ukjente hendelser for de fleste.
– Paris har enormt mye ukjent historie fra andre verdenskrig. Byen har vært en utømmelig kilde til inspirasjon for flere av mine romaner. Jeg elsker Paris. Der hadde jeg viktige år i livet mitt, og der skrev jeg min første roman. Paris har alt dette vakre ved seg – den er lysets by – samtidig som det har foregått så mye mørkt der, til og med i gata hvor jeg bodde. Denne kontrasten fascinerer meg, sier Harmel, som har lest utallige førstehåndsberetninger fra mennesker som opplevde bombingen.
Ville redde barna
Harmel har også pratet med mennesker som ble skilt fra fra foreldrene sine under krigen. Foreldrene måtte ta den smertefulle avgjørelsen å overlate barna sine til andre, ofte til ukjente, for å gi dem en bedre sjanse til å overleve. Foreldrene visste ikke om de noen gang ville få se barna igjen, eller om de selv ville overleve. Barna ble tatt hånd om av motstandsfolk, og plassert rundt på ulike steder, med nye identiteter. Foreldrene fikk ikke vite hvor barna havnet – omtrent som Ruth i romanen opplever det. Også Elise i boken må overlate datteren til andre, før hun flykter fra nazistene.
– Boken min handler om å være mor, og om de vanskelige valgene man noen ganger må ta som foreldre. Det må ha vært hjerteskjærende å forlate barnet sitt. De fikk ikke vite om det hadde gått bra med dem, før krigen var slutt.
De viktige menneskene i livet vårt
Harmel har skrevet en dramatisk, spennende og svært følelsesladet bok, der samspillet mellom mennesker bærer fortellingen.
– Jeg tror at relasjonene vi har i livet – med foreldrene våre, barna våre, familiemedlemmer, kjærester og venner – jeg tror det er disse som former oss. Det er relasjonene som er verdt å kjempe for. Og det er disse som blir værende med oss gjennom mørke tider. Og dette er like relevant i dag som for 80 år siden.
Redaksjonen
Til toppen