Forfatter: | Deborah Rodriguez |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 336 |
Forlag: | Cappelen Damm |
ISBN/EAN: | 9788202499549 |
Forfatter: | Deborah Rodriguez |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2014 |
Antall sider: | 336 |
Forlag: | Cappelen Damm |
ISBN/EAN: | 9788202499549 |
På et av de farligste stedene på kloden møtes fem kvinner: Sunny, den modige kaféeieren, Yazmina, som ble kidnappet fra en avsidesliggende landsby, Isabel, en ambisiøs journalist, Candace, en rik amerikanerinne som slåss for kvinners rettigheter, og Halajan, en enke med en hemmelig kjærlighetshistorie som bryter med alle regler i det afghanske samfunnet.
Mellom disse kvinnene oppstår et unikt bånd. Et bånd som vil endre deres og andres liv for alltid.
Den lille kafeen i Kabul av Deborah Rodriguez er en klok og sjarmerende roman som viser at selv på et av de farligste stedene i verden fins det livsglede og humor.
Etter et liv med motgang og dumme valg har amerikanske Sunny endelig, i en alder av 38, funnet et sted hun kan kalle «hjem». Men det er et sted de færreste av oss ville tenkt på som hjemmekoselig! Hun starter nemlig opp en kafé i Kabul, midt i en krigssone, i et av verdens farligste land. Den lille kafeen blir hennes rike, og her samles mange ulike mennesker: originaler, misjonærer og leiesoldater; utlendinger og afghanere.
Kvinnenes kamp
Men først og fremst: Til kafeen kommer fire kvinner som skal vise seg å bli svært viktige for Sunny. Når Yazmina, en ung landsbykvinne, blir kidnappet og så forlatt på gata i Kabul fordi hun er gravid, tar Sunny henne inn i kafeen og gir henne et hjem. Det kommer snart for en dag at Yazmina skjuler noe som kan sette de andre kafégjestenes liv i fare. Inn i kafeen kommer også Isabel, en britisk journalist på sporet av en stor sak, men med en vond fortid som kan ødelegge for hennes avsløringer. Så er det Candace, en rik amerikansk kvinne som har et sterkt ønske om å gjøre noe for andre. Hun har endelig forlatt den overfladiske mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, den gåtefulle Wakil. Og sist, men ikke minst Halajan, en seksti år gammel enke som husker tilbake til friheten kvinnene hadde før Taliban, og som nå må skjule et kjærlighetsforhold for sin konservative sønn. De fem kvinnene oppdager snart at det er mer som forener dem enn som skiller dem. Et dyrebart vennskap vokser fram. Det skal ikke bare forandre livene deres, men også lokalsamfunnet de lever i.
Kabul slik du aldri har sett det
Deborah Rodriguez har selv tilbrakt flere år i Afghanistan, og ut fra sine erfaringer har hun skrevet en troverdig og levende skildring av hverdagsliv og vennskap mellom kvinner fra ulike miljøer. Romanen handler også om hvordan man kan finne styrke i hverandre og bevare troen på det gode i menneskene, tross alt. Forfatteren gir oss noen nære og personlige portretter, og har en enestående evne til å beskrive både glede og redsel. Der nyhetsreportasjene viser oss et grått og goldt landskap, finner Deborah Rodriguez fram fargene og maler ut for leseren det frodige livet bak krigsoverskriftene.
En bok å lære av
Den lille kafeen i Kabul bidrar til å skape forståelse, samtidig som den lærer oss å sette pris på det vi har. Noe av det Deborah Rodriguez gjør aller best, er å vise hvordan nære vennskap kan oppstå på tvers av store kulturelle forskjeller, hvordan noen vi i utgangspunktet ikke ville drømme om å bli kjent med, plutselig blir en nær og kjær venn.
Leserne forlangte oppfølger
Romanen har toppet de britiske bestselgerlistene, og har så langt solgt nærmere en halv million eksemplarer bare i England. Så stor har interessen vært, at det nærmest ble et folkekrav om en oppfølger. Heldigvis har forfatteren tatt leserne sine på alvor, og er nå godt i gang med bok nummer to om den lille kafeen med det store hjertet.
Av Jorid Mathiassen
«Hvis du likte Drageløperen, vil du elske Den lille kafeen i Kabul.»
Look Magazine
«Et unikt innblikk i kvinnenes verden på dette ustabile, fascinerende stedet.»
East Anglian Daily Times
«En briljant historie om styrke og det å sette pris på hverandres forskjeller som gjenoppretter troen på menneskeheten.»
Daily Telegraph
«Rodriguez maler et levende bilde av den afghanske kulturen»
Kirkus Reviews
«En fantastisk debutroman»
Publishers Weekly
«Leserne vil sette pris på de dyptgående og følelsesmessige skildringene av et sted langt borte vi ofte hører om, men som de fleste aldri har sett.»
Booklist
Sunny sto på taket og så utover byen. Områdene der de tre bombene hadde eksplodert var fremdeles opplyst av brannene som ennå ikke var slukket, og røyken steg mot himmelen som hadde fått en nifs oransje glød av gjenskinnet fra brannene og lysene på utrykningskjøretøyene. Sirener ulte gjennom natten, men det var stille i kafeen. Yazmina og Halajan hadde kommet tilbake. De hadde bandasjert føttene til Yazmina og satt lemmer foran vinduet på forsiden, og nå lå alle på hvert sitt rom og sov – men hun hadde ikke hørt fra Jack og kom ikke til å få sove før hun gjorde det.
Hun var redd Kabul aldri kom til å forandre seg, at volden som ustanselig preget alt, kom til å undergrave alt potensial befolkningen hadde. Og nå hadde de meningsløse bombene kanskje skadet en hun var glad i. Hvor var han? Hvorfor hadde han ikke ringt? Hun kjente Jack, han hjalp antagelig til med å få folk ut fra ruinene, men det var også mulig at han selv var en av dem som måtte reddes ut. Hvem hjalp ham? Tanken på å miste ham traff henne hardt og fikk henne til å miste balansen. Hvis Tommy hadde kommet inn gjennom døren nå, ville hun ikke brydd seg om det på samme måte som hun hadde gjort en måned tidligere. Hvorfor var det de grusomme øyeblikkene i livet, som dette, som fikk en til å innse hva som betyr noe? Hun trampet i gulvet på taket, ønsket hun var en kvinne av det slaget som setter pris på de fine øyeblikkene, de gode stundene.
Og så ringte mobilen hennes. Det var selve marerittet – sykehuset. Hun vaklet da hun hørte nyhetene, men kunne ikke kaste bort et øyeblikk. Hun var ute av døren og i bilen på to minutter, med Poppy i passasjersetet.
Sykehuset sydet av folk, akuttavdelingen var full av blod, skrik og smerte. Sunny forsøkte ikke engang å henvende seg i skranken. I stedet skjøv hun dørene opp og løp nedover gangene, kikket inn i hvert eneste rom. Hun hadde fått vite i telefonen at han var i live. Hun visste også at han var skadet, og ante ikke hvor ille det var.
Og så fant hun ham. I et rom med åtte senger, og like mange mennesker med et variert utvalg av sår, gips, sting og bandasjer. Ansiktet hans var hovent, hodet bandasjert, armen i fatle. Da han fikk øye på henne, forsøkte han å smile, men i stedet kom det et stønn.
«Hyggelig å se deg også,» sa hun, og halsen verket av anstrengelsene for å holde tårene unna.
«Det gjør bare vondt når jeg ler,» sa han, og ansiktet hans var fullt av blåmerker og skrammer.
«Du ser for jævlig ut.» Hun la hånden på pannen hans, nøye med ikke å røre ved bandasjen som lå over issen.
«Mer enn hundre sting,» sa han stolt. «Jeg får aldri hår der mer.»
Hun lo. «Det kommer ingen til å legge merke til. Du hadde så lite fra før.» Hun holdt den friske hånden hans hardt, blunket vekk tårene.
«Det var nære på,» sa han og klemte hånden hennes.
Hun hadde ikke noe fiffig svar på det, så hun bare sto der og holdt hånden hans til han sovnet. Først da tillot hun seg å gråte.