Den lille kafeen i Kabul (Innbundet)

Forfatter:

Bok i abonnentserien Bokperlen.
Bli abonnent!

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 336
Forlag: Cappelen Damm
ISBN/EAN: 9788202499549
Omtale: Den lille kafeen i Kabul

En kamp for kjærlighet, frihet og overlevelse

På et av de farligste stedene på kloden møtes fem kvinner: Sunny, den modige kaféeieren, Yazmina, som ble kidnappet fra en avsidesliggende landsby, Isabel, en ambisiøs journalist, Candace, en rik amerikanerinne som slåss for kvinners rettigheter, og Halajan, en enke med en hemmelig kjærlighetshistorie som bryter med alle regler i det afghanske samfunnet.

Mellom disse kvinnene oppstår et unikt bånd. Et bånd som vil endre deres og andres liv for alltid.

Hjertevarmt og tankevekkende om vennskap mellom kvinner

Den lille kafeen i Kabul av Deborah Rodriguez er en klok og sjarmerende roman som viser at selv på et av de farligste stedene i verden fins det livsglede og humor.

Etter et liv med motgang og dumme valg har amerikanske Sunny endelig, i en alder av 38, funnet et sted hun kan kalle «hjem». Men det er et sted de færreste av oss ville tenkt på som hjemmekoselig! Hun starter nemlig opp en kafé i Kabul, midt i en krigssone, i et av verdens farligste land. Den lille kafeen blir hennes rike, og her samles mange ulike mennesker: originaler, misjonærer og leiesoldater; utlendinger og afghanere.

Kvinnenes kamp
Men først og fremst: Til kafeen kommer fire kvinner som skal vise seg å bli svært viktige for Sunny. Når Yazmina, en ung landsbykvinne, blir kidnappet og så forlatt på gata i Kabul fordi hun er gravid, tar Sunny henne inn i kafeen og gir henne et hjem. Det kommer snart for en dag at Yazmina skjuler noe som kan sette de andre kafégjestenes liv i fare. Inn i kafeen kommer også Isabel, en britisk journalist på sporet av en stor sak, men med en vond fortid som kan ødelegge for hennes avsløringer. Så er det Candace, en rik amerikansk kvinne som har et sterkt ønske om å gjøre noe for andre. Hun har endelig forlatt den overfladiske mannen sin til fordel for sin afghanske elsker, den gåtefulle Wakil. Og sist, men ikke minst Halajan, en seksti år gammel enke som husker tilbake til friheten kvinnene hadde før Taliban, og som nå må skjule et kjærlighetsforhold for sin konservative sønn. De fem kvinnene oppdager snart at det er mer som forener dem enn som skiller dem. Et dyrebart vennskap vokser fram. Det skal ikke bare forandre livene deres, men også lokalsamfunnet de lever i.

Kabul slik du aldri har sett det
Deborah Rodriguez har selv tilbrakt flere år i Afghanistan, og ut fra sine erfaringer har hun skrevet en troverdig og levende skildring av hverdagsliv og vennskap mellom kvinner fra ulike miljøer. Romanen handler også om hvordan man kan finne styrke i hverandre og bevare troen på det gode i menneskene, tross alt. Forfatteren gir oss noen nære og personlige portretter, og har en enestående evne til å beskrive både glede og redsel. Der nyhetsreportasjene viser oss et grått og goldt landskap, finner Deborah Rodriguez fram fargene og maler ut for leseren det frodige livet bak krigsoverskriftene.

En bok å lære av
Den lille kafeen i Kabul bidrar til å skape forståelse, samtidig som den lærer oss å sette pris på det vi har. Noe av det Deborah Rodriguez gjør aller best, er å vise hvordan nære vennskap kan oppstå på tvers av store kulturelle forskjeller, hvordan noen vi i utgangspunktet ikke ville drømme om å bli kjent med, plutselig blir en nær og kjær venn.

Leserne forlangte oppfølger
Romanen har toppet de britiske bestselgerlistene, og har så langt solgt nærmere en halv million eksemplarer bare i England. Så stor har interessen vært, at det nærmest ble et folkekrav om en oppfølger. Heldigvis har forfatteren tatt leserne sine på alvor, og er nå godt i gang med bok nummer to om den lille kafeen med det store hjertet.

Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Anmeldelser av Den lille kafeen i Kabul

«Hvis du likte Drageløperen, vil du elske Den lille kafeen i Kabul.»
Look Magazine

«Et unikt innblikk i kvinnenes verden på dette ustabile, fascinerende stedet.»
East Anglian Daily Times

«En briljant historie om styrke og det å sette pris på hverandres forskjeller som gjenoppretter troen på menneskeheten.»
Daily Telegraph

«Rodriguez maler et levende bilde av den afghanske kulturen»
Kirkus Reviews

«En fantastisk debutroman»
Publishers Weekly

«Leserne vil sette pris på de dyptgående og følelsesmessige skildringene av et sted langt borte vi ofte hører om, men som de fleste aldri har sett.»
Booklist

Til toppen

Om forfatter Deborah Rodriguez

Frisøren som ble forfatter

Deborah Rodriguez reiste til Afghanistan for første gang i 2002 som hjelpearbeider, og har siden skrevet to bestselgende bøker med handling herfra. I dag er det for farlig for henne å reise tilbake, men hjertet hennes vil for alltid befinne seg hos det afghanske folk

Det første møtet med Afghanistan ble sterkt. Det var mye lidelse og vold, men samtidig ble hun kjent med mennesker som viste styrke og pågangsmot. Slik begynte den utrolige historien om en amerikansk frisør som hjalp til med å starte en skjønnhetsskole for kvinner. Dette har hun skildret i den fascinerende boken Kabul skjønnhetsskole. Siden åpnet forfatteren kafé i den samme byen, og erfaringene herfra ga henne stoff til det som ble bestselgerromanen Den lille kafeen i Kabul.

Gode minner
Når Deborah Rodriguez blir bedt om å velge kun tre ord for å beskrive Afghanistan, ender hun opp med disse: intens, uforutsigbar og trollbindende.
- Hva er ditt sterkeste minne fra tiden din i Afghanistan?
- Når man hører en sang eller kjenner en duft, kan man på et øyeblikk befinne seg i en annen tid og et annet sted. Å høre afghansk musikk har den virkningen på meg. Når jeg hører musikken, er jeg plutselig midt i en fest, kledd i min afghanske festdrakt. Jeg er sammen med venner og danser og ler som om det ikke finnes noen krig. Så stopper plutselig musikken, festklærne henges i skapet igjen, og krigen fortsetter, forklarer hun.

Sterke kvinner
Av sikkerhetshensyn er det ikke mulig for Deborah Rodriguez å dra tilbake til Afghanistan, og hun bor nå i Mexico. Hun er likevel stadig engasjert i afghanske hjelpeprosjekter. De afghanske kvinnene har lært henne mye om livet.
- Disse kvinnene er så sterke til tross for at de har det tøft. Jeg har lært at det ikke er hva du har eller hvor mye du har som gjør deg lykkelig, men at familie og venner er viktigst. Og de lærte meg å smile selv om jeg hadde det vanskelig, sier hun.
- Hva er ditt ønske for afghanske kvinner?
- Jeg håper den dagen kommer da kvinnene i Afghanistan ikke blir tvunget til å ta to skritt tilbake for hvert skritt de går fram. Jeg håper at de en dag kan gifte seg av kjærlighet hvis de ønsker det, at de kan jobbe utenfor hjemmet og ta høyere utdanning og reise hvis det er det de vil. Jeg håper at de afghanske kvinnene en dag får like stor frihet som jeg har, sier Deborah Rodriguez.

Tror på litteraturen
Hennes mål som forfatter er både å underholde og å formidle kunnskap. Bøkene hennes skildrer det som ikke kommer fram i nyhetene, og blir på den måten et vindu inn mot hverdagslivet i Afghanistan.
- Tror du litteratur kan være like viktig som politikk?
- Det er mye kraft i litteraturen, og når jeg skriver, er jeg inspirert av virkelige hendelser, steder og mennesker. Jeg tror vi kan lære mye gjennom litteraturen hvis forfatteren gjør god research. Skjønnlitteraturen kan bidra til å gjøre folk oppmerksomme på temaer og problemstillinger. Hvis man i tillegg bygger inn en kriminalgåte eller en kjærlighetshistorie, blir leserne underholdt samtidig som de tilegner seg kunnskap. Litteraturen kan også sette i gang diskusjoner, så jeg tror på fortellingen, avslutter Deborah Rodriguez.

Deborah Rodriguez er intervjuet av Jorid Mathiassen.

Til toppen

Utdrag

Sunny sto på taket og så utover byen. Områdene der de tre bombene hadde eksplodert var fremdeles opplyst av brannene som ennå ikke var slukket, og røyken steg mot himmelen som hadde fått en nifs oransje glød av gjenskinnet fra brannene og lysene på utrykningskjøretøyene. Sirener ulte gjennom natten, men det var stille i kafeen. Yazmina og Halajan hadde kommet tilbake. De hadde bandasjert føttene til Yazmina og satt lemmer foran vinduet på forsiden, og nå lå alle på hvert sitt rom og sov – men hun hadde ikke hørt fra Jack og kom ikke til å få sove før hun gjorde det.
   Hun var redd Kabul aldri kom til å forandre seg, at volden som ustanselig preget alt, kom til å undergrave alt potensial befolkningen hadde. Og nå hadde de meningsløse bombene kanskje skadet en hun var glad i. Hvor var han? Hvorfor hadde han ikke ringt? Hun kjente Jack, han hjalp antagelig til med å få folk ut fra ruinene, men det var også mulig at han selv var en av dem som måtte reddes ut. Hvem hjalp ham? Tanken på å miste ham traff henne hardt og fikk henne til å miste balansen. Hvis Tommy hadde kommet inn gjennom døren nå, ville hun ikke brydd seg om det på samme måte som hun hadde gjort en måned tidligere. Hvorfor var det de grusomme øyeblikkene i livet, som dette, som fikk en til å innse hva som betyr noe? Hun trampet i gulvet på taket, ønsket hun var en kvinne av det slaget som setter pris på de fine øyeblikkene, de gode stundene.
   Og så ringte mobilen hennes. Det var selve marerittet – sykehuset. Hun vaklet da hun hørte nyhetene, men kunne ikke kaste bort et øyeblikk. Hun var ute av døren og i bilen på to minutter, med Poppy i passasjersetet.
   Sykehuset sydet av folk, akuttavdelingen var full av blod, skrik og smerte. Sunny forsøkte ikke engang å henvende seg i skranken. I stedet skjøv hun dørene opp og løp nedover gangene, kikket inn i hvert eneste rom. Hun hadde fått vite i telefonen at han var i live. Hun visste også at han var skadet, og ante ikke hvor ille det var.
   Og så fant hun ham. I et rom med åtte senger, og like mange mennesker med et variert utvalg av sår, gips, sting og bandasjer. Ansiktet hans var hovent, hodet bandasjert, armen i fatle. Da han fikk øye på henne, forsøkte han å smile, men i stedet kom det et stønn.
   «Hyggelig å se deg også,» sa hun, og halsen verket av anstrengelsene for å holde tårene unna.
   «Det gjør bare vondt når jeg ler,» sa han, og ansiktet hans var fullt av blåmerker og skrammer.
   «Du ser for jævlig ut.» Hun la hånden på pannen hans, nøye med ikke å røre ved bandasjen som lå over issen.
   «Mer enn hundre sting,» sa han stolt. «Jeg får aldri hår der mer.»
   Hun lo. «Det kommer ingen til å legge merke til. Du hadde så lite fra før.» Hun holdt den friske hånden hans hardt, blunket vekk tårene.
   «Det var nære på,» sa han og klemte hånden hennes.
   Hun hadde ikke noe fiffig svar på det, så hun bare sto der og holdt hånden hans til han sovnet. Først da tillot hun seg å gråte.

Til toppen