En litterær kanon er en liste over de bøker en gitt kultur tillegger størst innflytelse og avgjørende litterær kvalitet. Denne boken er en oppfølger til "Den norske litterære kanon 1900-1960". Nå er det norske forfattere som debuterte mellom 1700 og 1900 - fra Petter Dass til Sigbjørn Obstfelder - som er blitt lest med tanke på hva som fremdeles gjør dem kanoniske.
Boken kaster nye litteraturkritiske blikk på tretten forfattere som fortsatt definerer hva det vil si å skrive godt i Norge, og som fortsatt utgjør tyngdepunktet i den norske litterære kanon. Her er kapitler som med skepsis og begeistring drøfter Ibsens helter, Holbergs ideer, Wergelands genialitet, Bjørnsons overlevelse, Hamsuns litterære svakheter, Colletts sakprosa og Vinjes tvisyn. De store romanene fra slutten av 1800-tallet får stor plass, spesielt Kiellands "Garman og Worse" og "Skipper Worse", Skrams bøker om Hellemyrsfolket, Lies "Familien på Gilje" og Garborgs "Fred". Egne kapitler er viet folkeviser, eventyr og salmer.
