Den som elsker noe annet av Karin Fossum (Innbundet)

Den som elsker noe annet (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2007
Antall sider: 227
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202275242
Kategori: Krim og spenning og Krim og mysterier
Omtale Den som elsker noe annet

Det verst tenkelige

Avsky, forakt og fordømmelse. Han vet at det er det som venter ham. Hvis han blir tatt.

Av Tove Valmot

Mannen i blå anorakk har nettopp lagt fra seg den livløse lille guttekroppen i en lysning i skogen. Ingen har sett ham. Nå er han snart tilbake ved bommen der han har parkert bilen.
      Karin Fossum gjør det ikke enkelt verken for seg selv eller for leserne. Ikke bare introduserer hun oss for den mest foraktede av alle kriminelle, barnemisbrukeren, hun lar oss også se forbrytelsen slik den fortoner seg for den pedofile selv.
      Klarer vi å kjenne sympati for denne personen? Han har begått et overgrep mot en liten gutt, og etter alt å dømme er han også drapsmann.
 
Utforsker det ubehagelige
Det skal fintfølelse til for å fortelle om et drap av en slik kategori, selv innenfor rammene av en kriminalroman. Men Karin Fossum er ikke redd for å utforske det vanskelige og ubehagelige, og nok en gang viser hun at hun er den psykologiske krimromanens mester. Medfølelsen ligger hos ofrene og hos de pårørende, og likevel tegner hun et nyansert og troverdig bilde av en overgriper.
 
Sejer tar saken
Det føles nesten som en lettelse at denne forferdelige forbrytelsen havner på bordet til Fossums helstøpte helt, den aldrende politimannen Konrad Sejer. Vi vet hvor vi har ham. Han dømmer ikke, men han kan trekke grensen mellom hva som er rett og hva som er galt.
      – Pedofile er nå folk de også, mener betjent Jakob Skarre. Sejer setter tingene på plass for ham: Legningen er én ting, å leve den ut er forkastelig.
      Overgrepet forklarer likevel ikke drapet. Sejer vil ha svar, han vil forstå hendelsesforløpet. Hvorfor måtte gutten dø?
      Men først må Sejer og Skarre finne forbryteren.

Møtte overgriperen
Noen har sett ham: Det unge ekteparet Kristine og Reinhardt Ris møtte overgriperen da de var på vei ut i skogen på sin sedvanlige søndagstur. Kristine, som var fordypet i tunge tanker om sitt stadig mer haltende ekteskap, spanderte til og med et smil på fyren som hastet mot bilen. Først en stund senere forstår Reinhardt og Kristine at mannen i blå anorakk kanskje ikke var noen vanlig turgåer.
      Det er de som finner den døde gutten. Det er klart at han er blitt misbrukt. Funnet sjokkerer selv den selvsikre Reinhardt, i hvert fall en stund. Mens Kristine er dypt preget av drapet, kommer Reinhardt raskt til hektene og nyter sin nyvunne posisjon som sentralt vitne. Han trives utmerket med oppmerksomheten og rampelyset.
 
Fabelaktige portretter
Det som driver leseren fra side til side er de fabelaktige psykologiske portrettene Karin Fossum tegner av personene rundt Sejer og Skarre; av moren til åtteåringen som blir funnet død, av Kristine og Reinhardt som oppdager gutten – og av overgriperen selv. For Kristine skal den traumatiske opplevelsen få avgjørende betydning.
      I det lille samfunnet er den tilsynelatende idyllen blitt snudd til kaos.
Etter hvert som dagene går og gjerningsmannen fortsatt ikke er tatt, skyter ryktene fart. Fordommene pipler fram – noen av bygdas innbyggere lever ikke helt regulære A4-liv.
      Så skjer det igjen, det Sejer og Skarre har fryktet: Enda en gutt forsvinner.

Til toppen

Andre utgaver

Den som elsker noe annet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008
Den som elsker noe annet
Bokmål Ebok 2010
Den som elsker noe annet
Bokmål Heftet 2018

Flere bøker av Karin Fossum:

Utdrag

      Han var fremme ved treklyngen.
      Han gikk ned på huk.
      La vekten fra seg på en seng av myk mose. Han reiste seg og tørket svette av pannen, det var varmt. Det ser absolutt ikke bra ut, tenkte han, ikke på noen måte. Følelsene stormet inne i ham, en blanding av skrekk og raseri, ingen ting gikk hans vei, det var feil alt sammen, dette som hadde hendt. Hvordan kunne det hende? Forferdet la han hendene for ansiktet, de luktet som varmt jern. Han hadde frykt i munnen og i blodbanen, han hadde frykt i lungene. Skjebnen hadde spilt ham et ondskapsfullt puss og skjøvet ham utfor kanten, nå falt han ned mot avvisning og fordømmelse. Kapp hodet av ham, ville folk si, kast ham i en kjeller og hiv nøkkelen, en slik mann vil vi ikke ha i gatene. Han krenget en smule, knærne kjentes svake. Jeg må gå, fór det igjennom ham, jeg må vekk, jeg må tilbake til bilen, jeg må hjem til huset og stenge døren, trekke gardinet for. Stå der i en krok og lytte etter lyder, om noen kommer. Men jeg svarer ikke, tenkte han så, jeg låser meg inne, for dette greier jeg ikke! Han hyttet med neven opp mot himmelen, mot Gud, som hadde gitt ham så sterke lyster, og som ikke lot ham få stille dem slik han ville.
      Bilen sto parkert ved en veibom et stykke unna. Med raske skritt fjernet han seg uten å se seg tilbake, halset det forteste han kunne gjennom skogen. Snart så han bommen og bilen. Og noe annet, noe som beveget seg, noe rødt og hvitt mot det grønne. Han bråstanset. En mann og en kvinne kom gående. Han ville umiddelbart styrte inn mellom granene, men han besinnet seg i siste sekund og fortsatte med nedslått blikk, gikk så hastig han kunne det siste stykket. Nå raste stormen i ham på nytt. Dette er fatalt, tenkte han, dette blir min bane, disse to som kommer gående, de vil huske meg og fortelle det til all verden.

Til toppen

Om forfatter Karin Fossum

Å forstå det ubegripelige

For Karin Fossum var det ufattelig at noen er i stand til å begå overgrep mot barn. Kanskje ville hun klare å forstå hvis hun skrev om det?

Av Tove Valmot

     – Jeg kom ut på den andre siden av romanen med et litt annet syn på pedofile enn da jeg gikk i gang med den, sier hun.
      – En romanperson er aldri ferdig formet på første side. Først når jeg har skrevet gjennom romanen én gang, har jeg fått et inntrykk av personen, og kan starte fra begynnelsen igjen. Det er slik jeg jobber, jeg går flere runder. Jeg begynner om og om igjen for å skape gjennomførte og hele personer.
      – Underveis tenkte jeg: Det er jo en skjebne, det òg. Å vite at man blir foraktet for å være den man er. Jeg har ikke noen problemer med å ha litt medfølelse med ”min” mann. Det er første gang han forgriper seg. Han mener selv at han har vært uheldig. Han er kommet i en vanskelig situasjon. Han lever et usselt liv, han er ikke særlig sympatisk, men han er menneskelig.

Stigmatisert 
Å gi en pedofil overgriper forsonlige trekk er kanskje å be om bråk?
      – I så fall må jeg tåle det. Jeg har fått reaksjoner før. Når man er forfatter, tråkker man før eller siden noen på tærne, sier Karin Fossum.
      –  Pedofile er en veldig stigmatisert gruppe. Sier man ”pedofil”, tenker man straks sex. Men slik er det jo ikke. Pedofili er en legning, og den kan man ikke lastes for. Mange pedofile tar det ansvaret og holder legningen nede for bestandig. Det er ”ålreite” mennesker blant dem også. Det er ekstremt sjelden at pedofile er aggressive. Jeg ønsket å nyansere begrepene.
 Det skal være nulltoleranse for overgrep mot barn. Der er forfatteren på linje med sin etterforsker Konrad Sejer.
       – Som Sejer sier: Tar man et barn på fanget, skal det være helt uten baktanker. Men jeg har sans for Skarres argumentasjon også. Skarre er opptatt av at hva som oppfattes som pedofili, som moralsk eller umoralsk, er kulturelt betinget. Han minner Sejer på at det vi forfekter her i vårt samfunn, oppleves annerledes andre steder. I enkelte amerikanske stater regnes oralsex som en perversjon og er straffbart, sier Karin Fossum.
 .
Lite forskning
Pedofili er et vanskelig tema. Tydeligvis også for forskere, noe Karin Fossum fikk erfare da hun gjorde research til romanen.
       – Jeg leste om parafilier i Thore Langfeldts bok Sexologi. Parafili betyr ”å elske noe annet” – pedofili er én av flere parafilier. ”Dette vet forskerne veldig lite om” sto det helt i starten i kapittelet om pedofili. Psykologen og sexologen Langfeldt er en av få som har vært villige til å gå inn dette i feltet, sier Fossum.
      – Det man vet, er at årsakene kan være mange og sammensatte. Mange pedofile er selv blitt utsatt for overgrep som barn.
 Så romanen har et større perspektiv: – Det handler også om å behandle barn rett. Om å vite hvor lite som skal til for å skade barn, om hvor sårbare mennesker er, sier hun.

Søker det autentiske
I Fossums roman møter leserne overgriperen allerede på de første sidene.
      – Noen synes ikke de får noe ordentlig krim-mysterium i mine romaner, sier Fossum. – Men jeg bryr meg ikke om å oppfylle sjangerforventningene – ”whodunnit”-krimromanen er ikke noe for meg.
       – Det jeg er ute etter, er alvor og autentisitet. Virkelighetens drap er sjelden mysterier. Som regel vet politiet hvem gjerningsmannen er; etterforskningen består i å samle beviser.
 Enkelte av Fossums romaner som er kommet ut mellom Sejer-bøkene har fått merkelappen ”ikke krim”. Hun smiler litt av den bakvendte sjangerbetegnelsen: – Nei, jeg ser ikke noen vesensforskjell på romanene mine, om de nå kalles kriminalromaner eller noe annet. Jeg skriver om forbrytelser. For meg har det imidlertid vært et poeng at etterforskeren Konrad Sejer aldri skal være noen hovedperson. Det er drapet som er det viktige. Rystelsen det skaper i en familie og i et lokalsamfunn. Et drap rammer en familie i flere slektsledd, sier hun.
       – Jeg vil at leseren skal bli rørt. Jeg er mer opptatt av sorgen enn av spenningen.

Bærer håpet
I denne romanen er rystelsene også svært merkbare hos ekteparet Reinhardt og Kristine, som finner den lille gutten.
      – Hva skjer med mennesker som opplever noe slikt? Å finne en død gutt på denne måten? Jeg ville også fortelle deres historie. Den har ikke vært skrevet før. Som regel er den eller de som finner offeret i en kriminalroman bare med for å få historien i gang. Vi hører ikke mer om dem, sier Fossum.
     – Kan man noen gang komme over det? Jeg tror ikke det, bildene vil man bære med seg resten av livet.
 Reinhardt og Kristine reagerer helt ulikt på den fryktelige opplevelsen. Historien om ekteparet utgjør nesten en egen liten roman i romanen. – Egentlig var de ikke tiltenkt så stor plass. Men jeg kom til at jeg trengte Kristine. Hun var en nyttig person å ha i en så trist roman. Det er Kristine som bærer håpet med seg mot slutten av boka, sier Karin Fossum

Til toppen