| Forfatter: | Parinoush Saniee |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 282 |
| Forlag: | Font Forlag |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Pedar-e aan digari |
| Oversatt av: | Zandjani, Nina |
| ISBN/EAN: | 9788281692596 |
| Kategori: | Romaner |
En hjerteskjærende ny bok fra forfatteren av suksessromanen Det som ventet meg.
Noen bøker treffer deg i det innerste av hjertet, og truer med å skjære det i stykker. Den stumme gutten er en slik bok. Den er rett og slett hjerteskjærende.
Parinoush Saniees første roman på norsk, Det som ventet meg, hadde alt en bestselger skal ha. Den handlet om hvordan kvinner i Iran blir utsatt for overgrep. I hennes andre bok, Den stumme gutten, får du et brutalt innblikk i familieliv og oppvekst i samme land. Boken er basert på en sann historie, og handler om å miste barndommen. Og om en sterk mor, som fortvilet prøver å holde livet i familien sammen.
Når et lite barn velger å leve i stillhet
Romanen starter den dagen Shahab fyller tyve, og feirer dagen med venner og familie. Da moren tar frem et bilde fra barndommen, trer de grusomme minnene fra oppveksten frem og han flykter opp på taket som var hans fristed da han var barn.
Dermed tas du med på en gripende reise tilbake til de første leveårene da hele familien trodde den stumme gutten også var den dumme gutten. Stillhet er et velkjent protestvåpen hos barn, det skaper distanse, ifølge psykologien. Når Shahab tyr til stillheten, får det dramatiske konsekvenser.
Ydmykes hver eneste dag
En idiotisk tulling. En håpløs dumming ingen vil vedkjenne seg. Storebror Arash vil ikke ha noe med ham å gjøre, ikke faren heller. Særlig ikke faren. Gutten hans kan jo ikke si ett eneste ord! Og hva gjør en gutt på fem år som ikke blir forstått, men ydmykes hver eneste dag? Han utagerer i det skjulte og gjør vondt verre. Mor Maryam prøver fortvilet å forstå, samtidig som hensynet til mennene i familien tas etter alle kunstens religiøse regler, vi er tross alt i Iran. Shahab på sin side overlever ved å kalle faren sin for "faren til Arash" ...
Fantasivennene Assi og Babbi
Men Shahab er ikke helt alene. Han har sine fantasivenner Assi og Babbi, de eneste som forstår ham og er glad i ham akkurat sånn som han er. De blir redningen, med dem kan han snakke og leke i timesvis. Ja, han kan selvsagt snakke og er slett ikke dum, det er bare det at han lever i en familie der alt har gått i lås. Så kommer mormor på besøk, en befriende frittalende kvinne som gjennomskuer familielivet til sin datter, og setter ting i perspektiv. Hun har nøkkelen som kan åpne Shahabs hjerte og munn. Det gir ham mot til å snakke, og det går opp for alle at han likevel ikke er den idioten de tok for gitt at han var.
Et genialt grep
Du leser på to nivåer når du leser Den stumme gutten. Først og fremst en hjerteskjærende historie om hva en liten gutt går gjennom fordi han selv velger å leve i stillhet. Shahab og hans skjebne er i tillegg et enestående vitnesbyrd om kvinners situasjon i Iran, og hva det betyr å få et barn folk fordømmer og tror er funksjonshemmet. Parinoush Saniee har valgt å la Shahab og moren vekselvis fortelle. Et genialt grep, som bidrar til at denne gripende historien treffer deg i det innerste av hjertet ditt. Og jeg tør nesten ikke tenke på hordan den levende gutten som har stått modell for Shahab må ha hatt det.
Av Bernt Roald Nilsen
Det var mørkt innen jeg hadde fått festet skjørtet til selve kjolen igjen, men fortsatt gjensto mye arbeid, jeg måtte sy på paljetter. Jeg var sliten, følte at øynene ikke så ordentlig lenger, og jeg var så oppslukt at jeg helt hadde glemt at Shahab var der. Da jeg ble oppmeksom på ham, plasserte han to sukkertøy og en flaske vann foran meg. Så løp han og hentet et glass. Jeg forsto at han på en måte ønsket å gjøre det godt igjen. Jeg synes synd på ham.
"Vil du hjelpe meg?" spurte jeg.
Han nikket bekreftende. Jeg drakk vann, og med all sorgen og trettheten jeg følte, sa jeg til ham - eller til meg selv: "Den største hjelpen du kan gi meg, er å snakke til meg. Bare ett ord, bare si mamma ..."
Jeg tørket bort to tårer som rant nedover kinnene mine og fortsatte arbeidet. Etter noen øyeblikk sa en stemme rolig og full av ømhet:
"Mamma ..."
Hjertet mitt slo raskere, jeg så vantro på ham og spurte forundret:
"Hva sa du? Var det deg?"
Jeg la hendene mine på skuldrene hans. Tårene trillet nedover kinnene mine.
"Si det igjen, si det en gang til!" bønnfalt jeg.
Jeg spratt opp idet telefonen ringte. Da jeg løftet av røret, lo og gråt jeg fortsatt, og sa glad:
"Naser, vet du hva som har skjedd? Shahab sa nettopp "mamma" til meg! Ved Gud, det er sant, du aner ikke hvor vakker stemme han har. Han sa det helt plutselig. Uten noen innledende ord sa han "mamma". Ja, jeg kommer straks, greit, si at de skal vente med å fylle fatene, så kommer jeg og hjelper til. Ja, kjolen er bortimot ferdig. De får den i morgen. Vi kler straks på oss og kommer."
Jeg tok en rask dusj og kledde på meg. Håret var fortsatt fuktig, og jeg samlet det bak i nakken. Jeg la på en lyserød leppestift. Shahab så på meg med et nydelig smil, han ble alltid slik. Når jeg ble glad, skiftet også lynnet hans. Det var som om sjelene våre var knyttet sammen med et bånd. Jeg var så glad, og sa fort:
"Takk, kjære Gud! Jeg visste det, jeg har visst det hele tiden, det feiler ikke Shahab noe. Nå kan jeg gå med løftet hode foran dem alle sammen, nå får ingen komme med hint og antydninger lenger."
Jeg tok Shahabs hånd, og stolte gikk vi mot svoger Hosseins hus.
