Jeg husker en jente jeg elsket, jeg husker at jeg elsket å se på ansiktet hennes, men glemte hvordan det så
ut, det forsvant der i rommet sammen med meg, da vi lå tett inntil hverandre og bare kikket inn i disse fire øynene. Jeg så hvordan denne pene jenta med dette pene ansiktet ble en annen jente, ble et annet ansikt, og hun så hvordan denne vesle gutten med dette vesle ansiktet ble en voksen gutt, fikk et voksent ansikt, og slik kunne vi ligge i dagevis og årevis, forandre på navnene og nesene og stemmene, forandre på Kåre Willoch og Wenche Foss og Oddmund Vaagsholm, slik jeg noen år senere skulle lære å forandre meg, skikke meg, stelle meg, flytte meg og krympe meg, si hei til deg, si hei til deg, og si hei til deg, tante, onkel, nabo, astronaut, konfirmant, rekebåtfisker, politisk innpisker, si hei, si dette er meg, holde samtalene gående, holde tankene tilbake, lukke ordene inne, sperre dørene igjen, se ut av vinduet, sitte i dusjen, lene meg mot veggen, sovne i sofaen, strekke hele denne lille kroppen utover sengen, se opp i taket, snu meg rundt på siden, bare for å se etter ansikter igjen.

Til toppen