| Forfatter: | Jodi Picoult |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2018 |
| Antall sider: | 512 |
| Forlag: | Bazar |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Small Great Things |
| Oversatt av: | Aspen, Nina |
| ISBN/EAN: | 9788202565183 |
| Kategori: | Romaner |
Hun bor i et «hvitt område» av Connecticut, og er den eneste fargede på avdelingen sin på sykehuset. Det har gått bra i alle disse årene, helt til Turk og kona Brit en skjebnesvanger dag sjekker inn på fødeavdelingen. Når Turk forstår at Ruth skal ta imot hans aller første barn, setter han foten ned. Han gir klar beskjed om at det er helt uaktuelt at Ruth – en afroamerikaner – skal røre barnet deres. Turk får det som han vil. Men etter fødselen oppstår det plutselig komplikasjoner mens Ruth er alene på vakt, og gutten slutter å puste.
Drama på fødestuen
Ruth er først i tvil, men gjør siden alt hun kan for å forsøke å redde den lille pasienten. Men det er allerede for sent. Når Brit og Turk anklager Ruth for drap, får vi følge hele den kompliserte prosessen fra de involvertes synsvinkel. Ruth, som forsøker å beskytte tenåringssønnen sin fra mediekjøret rettssaken innebærer. Kennedy, den hvite forsvarsadvokaten som ikke vil gjøre dette til et spørsmål om rase. Turk, som er erklært rasist og som lever etter sin overbevisning.
Nye sannheter
Det er nå boken tar fyr. Forsvarer Kennedy tror hun har tenkt de riktige tankene om rasediskriminering. Helt til nå. Nå ser både hun og Ruth de fordommene som fortsatt rir oss mennesker, og dermed samfunnet. Mens saken går sin gang og det kommer fram hva som egentlig skjedde på sykehuset den dagen, blir alle de involverte tvunget til å se nærmere på den verden de lever i, og på de sannhetene de har trodd på og levd etter.
Enestående bok
Det store i det lille er et intenst umulig-å-legge-fra-seg-drama.Jodi Picoult har en unik evne til å ta opp moralske dilemmaer og framstille dem slik at det er umulig ikke å bli engasjert. Selv når hun tar opp temaer du i utgangspunktet tenker at du ikke har noen sterke meninger om, klarer forfatteren å «få deg på kroken». Hun stryker ikke leserne med hårene, men tvinger oss til å gjøre oss opp vår egen mening, til å veie for og imot.
Fengslende og aktuell
Picoult har skrevet en lang rekke bøker, og er oversatt til 35 språk. Hun har fast plass på New York Times’ bestselgerliste, og en stor og trofast leserskare fordelt over hele verden. Flere kritikere har hevdet at Det store i det lille er hennes aller beste bok så langt, og de tar i bruk ord som «fantastisk», «viktig», «tankevekkende», «fengslende» og «aktuell». Den har også blitt sammenlignet med både Drep ikke en sangfugl og Barnepiken.
De beste bøkene er de som underholder deg samtidig som de tilfører deg ny kunnskap, og i denne sjangeren står Jodi Picoult i en særstilling.
Av Bernt Roald Nilsen og Jorid Mathiassen
| Det store i det lille | |||
| Bokmål | Ebok | 2018 | |
| Det store i det lille | |||
| Bokmål | Heftet | 2019 | |
| Det store i det lille | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2018 | |
Og boken Det store i det lille er basert på en sann historie. I hvert fall begynnelsen av boken.
–Jeg leste en nyhetssak om en afroamerikansk sykepleier i Michigan som hadde jobbet som fødselssykepleier i over tjue år. Så en dag ba plutselig en vordende far om å få snakke med sjefen hennes. Han sa ifra at denne sykepleieren og de som liknet på henne ikke skulle ta på barnet hans. Det viste seg at han trodde på De hvites overherredømme. De afroamerikanske sykepleierne gikk til sak og vant. Og jeg begynte å nøste opp min egen historie, sier Picoult.
Våre skjulte fordommer
Plutselig forsto hun at hun kunne og ville fullføre Det store i det lille, etter mange tidligere forsøk. Romanen retter seg mot hvite mennesker og deres fordommer; mennesker som lett kan peke på en rasist, men ikke like lett se sin egen skjulte rasisme. Brikkene falt på plass da hun forsto at rasisme er mye mer enn diskriminering av hudfarge. Det handler ikke minst om forskjellige former for makt.
Hva hvis?
–Jeg tenkte Hva hvis? Hva hvis sykepleieren i det virkelige tilfellet hadde vært alene med den nyfødte og noe gikk galt? Hva hvis hun ble siktet og fikk en hvit, offentlig forsvarer som ikke så på seg selv som rasist, men tenkte som en rasist når det virkelig røynet på? Hva hvis møtet mellom sykepleier og advokat fikk dem til å innse at alt de mente om rasisme faktisk ikke var sant? Løsningen var plutselig åpenbar, og skulle medføre vanvittig mye research. Jeg pratet med fargede kvinner, intervjuet lærere, leste bøker, gikk på kurs i sosial rettferdighet, og traff to skinheads for å forstå det hatet de hvite rasistene i boken min føler. Samtidig ville jeg skrive en bok som utfordrer og får oss til å tenke annerledes.
Kjærlighetens kraft
Resultatet ble en roman som har høstet fantastiske kritikker og toppet bestselgerlister i nesten 40 land. Jodi Picoult har skrevet hele 25 romaner, og har solgt 15 millioner bøker. Det store i det lille er en roman om fordommer, men også en roman om kjærlighetens kraft. Ikke minst legges det mye vekt på forholdet mellom Ruth og sønnen Edison. Boken skal filmatiseres med Julia Roberts og Viola Davis i hovedrollene.
Født forfatter
Etter å ha stått bak en rekke bestselgerromaner, mener faktisk Picoult selv at hun er født forfatter. –Du skjønner det selv etter hvert. Ekte forfattere får ikke sove når fortellingene rumler rundt i hodene deres om natten. Ekte forfattere skaper karakterer å gråte for når de blir levende. Ekte forfattere kan ikke la være å skrive. Joda, jeg tror forfattere kan bli bedre teknisk ved å gå på skrivekurs eller studere litteratur, men når alt kommer til alt kan man ikke bli forfatter. Det er noe man er født til. Å skrive er dop for meg. En dag uten skriving er ganske enkelt ikke bra for helsen min. Bare spør mannen min og de tre barna våre, smiler bestselgerforfatter Jodi Picoult.
Av Bernt Roald Nilsen
«Sånn,» sier jeg mens jeg gir barnet til Brittany. «Gullende ren. La oss se om vi kan få ham til å spise.»
Jeg strekker meg ned for å hjelpe til med å legge barnet riktig, men skvetter tilbake.
«Kom deg vekk fra henne!» sier Turk Bauer. «Jeg vil snakke med sjefen din.»
Det er det første han har sagt til meg i løpet av de tjue minuttene jeg har vært inne på rommet sammen med ham og familien hans, og det oser misnøye av ordene hans. Jeg er temmelig sikker på at han ikke kommer til å fortelle Marie at jeg har gjort en fremragende jobb. Jeg nikker kort og går ut av rommet, mens jeg spiller om igjen hvert ord og hver bevegelse jeg har foretatt etter at jeg gikk inn og presenterte meg for Brittany Bauer. Jeg går bort til skranken der Marie sitter, og fyller ut et skjema. «Vi har et problem på rom fem,» sier jeg mens jeg prøver å holde stemmen stø. «Faren ønsker å snakke med deg.»
«Hva har skjedd?» spør Marie.
«Overhodet ingenting,» svarer jeg, og jeg vet at det er riktig. Jeg er en dyktig sykepleier. Noen ganger kjempedyktig. Jeg tok meg av det barnet slik jeg ville ha tatt meg av en hvilken som helst nyfødt på denne avdelingen. «Jeg sa at jeg hørte litt bilyd, og at jeg skulle si fra til barnelegen. Så vasket jeg barnet og undersøkte det.»
Jeg er nok elendig til å skjule hva jeg føler, for Marie ser medfølende på meg. «Kanskje de er bekymret for barnets hjerte,» sier hun.
Jeg er bare ett steg bak henne da vi går inn, så jeg ser tydelig lettelsen i foreldrenes ansikter da de får øye på Marie.
«Jeg har forstått det slik at du ønsker å snakke med meg, Mr. Bauer?» sier hun.
«Den sykepleieren,» sier Turk. «Jeg vil ikke at hun skal ta på sønnen min en gang til.»
Jeg kjenner at varmen sprer seg fra uniformskragen og opp til hodeskallen. Det er ingen som liker å bli kritisert i påhør av sin overordnede.
Marie retter seg opp, ryggsøylen strammer seg. «Jeg kan forsikre deg at Ruth er en av de beste sykepleierne vi har, Mr. Bauer. Hvis dere har en formell klage å …»
«Jeg vil ikke at hun eller noen som ser ut som henne, skal ta på sønnen min,» avbryter faren og legger armene i kors over brystet. Han har brettet opp ermene mens jeg var ute. Fra håndleddet til albuen på den ene armen har han en tatovering av sørstatsflagget.
Marie sier ikke mer.
Et øyeblikk forstår jeg det faktisk ikke. Men så slår det meg plutselig: Det er ikke noe jeg har gjort som er problemet.
Bare hvem jeg er.
