Det ble selvfølgelig jeg som måtte gå i dusjen med bikkjene. Det surklet og sildret og fosset og rant, badet ble fullt av damp og dugg, og jeg så ingenting. Men både bikkjene og jeg ble badet til gangs, det var det i hvert fall ingen tvil om.
Ved halv totiden om natten var alle hundene tørre og nyfønte, mens jeg så ut som en druknet katt. Vi torde nemlig ikke bruke føneren mer, for naboen hadde dunket ublidt i veggen flere ganger. Else kastet et blikk på meg og ble nok litt betenkt over det hun så. Så krøp hun opp i sengen og dro dynen over seg.
- Legg deg, sa hun kjølig. - Det er ikke deg vi skal stille ut!

Til toppen