Angrepet på Polen

I september 1939 blir Europa dratt inn i en ny krig. Filmbildene snurrer over lerretet og viser tyskernes fremmarsj i Polen. Stridsvognene ruller mot Warszawa med polakkene på vill flukt. Uovervinnelige Stukas bomber det som måtte stå i deres vei - Europa holdt pusten i ærefrykt. Bildene fortalte likevel ikke hele sannheten. Wehrmacht var ikke den velfungerende maskinen de ga uttrykk for. Det som senere ble myten om "Blitzkrieg" var heller en kamp hvor man ikke briljerte, men hvor det til syvende og sist ble avgjørende å være mindre dårlig enn motstanderen.

HOVEDBOKA PRESENTERT AV STEFFEN R. M. SØRUM

Mellom barken og veden
Klemt mellom Tyskland med ambisjoner om ”Lebensraum” (livsrom) og Sovjet-Samveldet styrt av despoten Stalin var Polens skjebne beseglet. Landet ble rammet hardt under den andre verdenskrig. Først delt mellom de to nevnte supermakter i 1939, og senere oppstartsområde for operasjon Barbarossa – angrepet på Russland. Stridsvognene rullet over Polen enda en gang i 1944, denne gangen fra øst mot vest. Tapene var voldsomme: 160 mennesker per tusen innbygger, eller 16 prosent av befolkningen døde. Til sammenligning hadde Sovjet 124, Hellas 35, Frankrike 16 per tusen innbyggere.

Mytene
For å forstå krigen i Europa, er Polen et interessant sted å starte. Det var her tyskerne ble testet før det store smellet. Man ville også skape et bilde av at nazistenes uovervinnelighet, og det er disse mytene Marco Smedberg og Niklas Zetterling vil til livs. 
Det polske kavaleriet angrep slett ikke stridsvognene med lanser. At man fremdeles i dag tror at polske soldater var så dumme, viser bare hvor godt propaganda fungerte. Kavaleriet var den våpengrenen som presterte best under den knappe 5 ukers lange forsvarskrigen. Deres evne til å forsere ulendt terreng, elver hvor broene ble sprengt og fordi de kunne operere uten supplering av bensin var viktig. Bak fiendens linjer skapte kavaleriet stadig bekymringer for tyskerne.
Sent på krigens første dag skjedde trolig det som var opphav for myten. Den tyske 20. motoriserte infanteridivisjonen kom i kamp med det 18. Ulan-regimentet ved en høyde nær byen Krojanty.  Ulan-regimentet hadde fått ordre om å sette inn et motangrep mot de tyske linjene, slik at det polske infanteriet kunne trekke seg bak nord for jernbanelinjen. I ly av skogen inntok regimentet angrepsformasjon. Dundrende over åpent terreng ble de raskt innhentet av mitraljøseild. Kavaleriet fortsatte med sablene høyt hevet. Mange falt, men over 250 mann nådde de tyske linjene. Tyskerne begynte å trekke seg tilbake. I det angrepet nådde sitt klimaks, dukket det plutselig opp en kolonne med stridsvogner og panserkjøretøy langs veien. Rytterne så ikke faren og hadde ingen mulighet til å vende om. Kaoset var et faktum. Rytterne ble raskt meid ned av effektive ildgivning. På noen korte øyeblikk var marken dekket av døde menn og hester, inklusivt skvadron og regimentssjefer. Det var ikke polakkenes hensikt å angripe stridsvogner i bred front. Den tyske kolonnen dukket opp på rett sted til rett tid, et tilfeldighetenes spill og ikke et resultat av foreldet strategi. 
Stridsvognen har blitt stående som selve symbolet på seieren, men dette er langt fra sannheten. Tyskerne hadde under 1000 stridsvogner tilgjengelig. Hoveddelen av hæren, drøyt 80%, var infanteridivisjoner og beveget seg til fots. Det meste av artilleriet ble trukket av hester. Halvparten av kjøretøyene fraktet ikke soldater, men mat og ammunisjon.  Her lå også mye av utfordringen for tyskerne. Hvordan kunne de rykke raskt nok frem, slik at de kunne forhindre polakkene i å sprenge broene over de mange elvene.
Luftwaffe knuste ikke det polske luftforsvaret på bakken. Det polske flyvåpenet, tross underlegent utstyr, kjempet tappert og skapte problemer for offensiven. Det var heller ikke utviklet noe kombinert samarbeid mellom bakke og luftstyrker. Mye var improvisert. Lokalisering og evnen til å gjenkjenne egne styrker var vanskelig for både flyverne og bakkemannskap. Konsekvensen var at egne tropper ofte ble angrepet.

Realitetene
Under en øvelse i 1939 konstaterte polakkene at motangrep mot Tyskland ville kreve like mye ammunisjon i løpet av et døgn som det ville ta landet å produsere på en måned. Marskalk Smigly-Rydz skulle ha sagt ”Uansett hva som hender, med eller uten ammunisjon, så må vi slåss og vi skal slåss!” Polens samlede forsvarsutgifter i årene 1935—45 var på bare 10 % av hva tyskerne la i Luftwaffe i 1939. Hele Polens økonomi var mindre enn Berlins.
Polakkene satset på motangrep som forsvarsstrategi. Dette krever koordinering, mobilitet og god oversikt. Polens problem lå nettopp her: kommunikasjonsproblemer i form av manglende radiosendere. I 1936 hadde en polsk divisjon bare 19 sendere. Dette var en fjerdedel av det franskmennene hadde og en sjuendedel av det tyskerne hadde. Avstandene var dessuten store. Om den polske armeen skulle bli mobil, ville det kreve rundt 12 000 lastebiler. Mangelen på kjøretøy skapte også et annet problem. Armeen var helt avhengig av jernbanen for å transportere soldatene til fronten, men jernbanevogner var også lette mål for Luftwaffe. Verdifull tid, materiell og personell gikk tapt.
Den polske hæren hadde ikke noen bedre utrustning eller strategi, men en mye høyere moral enn hva den hadde i 1920. Den gangen klarte Polen å slå tilbake et russisk angrep. Men 1939 skulle vise seg å være en helt annen historie.

Angrepet
Selv om tyskernes mobilitet ikke var slik de ønsket å fremstå, beveget angrepet seg likevel raskt. Polske sivile som var på flukt østover ble noen ganger tatt igjen av motoriserte avdelinger. Å fortsette flukten østover fremsto da som meningsløs og mange vendte hjem igjen.
Polakkene beit fra seg. Flere steder hadde de dratt nytte av terrenget og fremsto som dyktige motstandere. Ikke alle broene ble erobret i brukbar stand og veinettet var bortimot fraværende flere steder. 
Polakkenes eneste håp var at deres allierte, Storbritannia og Frankrike, skulle mobilisere og komme til unnsetning. Men den hjelpen skulle aldri komme. Situasjonen ble bare forverret. Den 17. september rullet russerne over grensen. Øst-Polen var nå tynt bevoktet siden mange av troppene hadde blitt flyttet vestover. Ganske raskt brøt forsvaret sammen. Over 100 000 polske soldater klarte å stikke over grensen til bla. Romania. Disse troppene skulle siden gjøre en svært viktig innsats for de allierte.

Da røyken la seg
I andre verdenskrig ville sivile lide større tap en noen gang før. Spesielt befolkningen i storbyer som Warszawa ble hardt rammet av bombingen fra luften. Selvfølgelig ble byer bombet også under første verdenskrig og i mellomperioden, men skadene ble mer omfattende og grovere. Selv om Göring beordet  ”myk opp byen” den 17. september, var det neppe snakk om noen terrorbombing av sivilbefolkningen. Ordren var militære mål, men på den andre siden var presisjonen ved datidens bombing ikke noe særlig bedre enn at sivile ville bli truffet. Vitner kunne fortelle om hvordan fly stupte ned i 50 meters høyde og skjøt på barn som forsøkte å flykte. Dette var krigens nye ansikt.
Det tok tyskerne fem uker å beseire Polen. Resultatet var 16 000 døde og 32 000 sårede. Over 600 stridsvogner ble satt ut av spill. Nærmere 300 panser-  og 6 000 andre kjøretøy ble ført på tapsstatistikken. Polen mistet 66 000 mann og over en halv million ble tatt til fange av tyskerne. 200 000 gikk til en uviss skjebne på den russiske siden.
Tyskerne satte seg raskt ned og gjennomgikk kampanjen i detalj. Personalet på krigsskolene ble byttet ut med dem som hadde vært i strid, og utdannelsen av offiserene ble intensivert. De feilene og manglene som hadde gjort seg gjeldene måtte man finne løsninger på. Krigen i Polen var en øvelse for det som skulle komme. Åtte måneder senere var det franskmennenes tur.