Han holdt blikket på skjermen, styrte dronen over trekronene, så tjernet med svart vann, bekken og kjerreveien som lignet et brunt bånd langt der nede. Det var stier her og der, men ingen hus, bare gården på bakketoppen og kornjordet som hellet ned mot bilveien. Det svartgrønne mørket åpnet seg i plassen i skogen; den giftige, lysegrønne fargeflekken, før rapsåkeren begynte.
I morges hadde han filmet morgengryet; pollenfrøene hadde svevd i de hvite morgenstrålenes motlys, hadde lignet dampskyer over rapsen. Men nå var det kveld, raklene hang med hodene.
Da så han teltet. En kvinne krøp ut fra åpningen, reiste seg og gikk noen skritt. En ufrivillig lyd glapp over leppene hans. Hun hadde slått opp teltet nøyaktig på samme sted som den dama som var blitt hugget i hjel for fem år siden. Visste hun ikke det? Han senket dronen, kjente grobladene og tistlene som vokste langs grunnmuren klø mot den bare huden mellom sokkene og buksa. Hun hadde hvitt skjørt og en rød topp på seg. Avstandsmåleren viste at hun var én kilometer unna. Hjertet begynte å slå på en annen måte nå. Kvinnen forflyttet seg med langsomme hakkete bevegelser, slik katter gjorde når de ikke ville trigge rivaler. Det var de forsinkede signalene. Nå la hun seg ned på magen, som om hun så på noe nede i gresset. Han rettet seg opp og fokuserte. For en uke siden hadde han sett en rødhåret ungjente parkere en skuter ved den store steinen, der kjerreveien begynte, med dette var ikke henne. Dette var en annen kvinne, en voksen, en lyshåret en.
Hun reiste seg igjen. Nå var bevegelsene hennes normale. En mygg beit ham i kinnet, foten hans gled ned i en sprekk i asfalten og han slo låret inn i det morkne trebordet han brukte som landingsplass. – Faen! Smerten stinget gjennom hoftebeinet og videre mot skrittet. Han beit kjevene sammen til tennene gnisset mot hverandre.
Så senket han dronen ytterligere, lot den surre i lufta over henne. Hadde hun en hund? Eller en mann? Hun kikket et øyeblikk opp, hørte hun lyden? Han trodde ikke det, og lysene hadde han slått av, men kvinner hadde fornemmelser. Hun krøp inn i teltet igjen. Gråmørket kom, lufta ble skarpere, teltet ble svart. Han styrte dronen tilbake over leiren og så de siste solstrålene blinke som et varsel gjennom en åpning i granveggen. Lysbuen traff de knuste rutene i veksthuset, som lå i bakkant av tomten, der hullet i gjerdet var. Og så sank sola ned i en bred segmentert linje og ble borte. Fuglene kvitret ikke lenger, det var bare stillhet nå. Hjertet slo som en hammer mot brystbeinet. Han hadde aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i ensomme skoger.
Til toppen
