Å se det som skjules

Politiførstebetjent Marian Dahle bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Hun sliter med de senskadene hun pådro seg i brannulykken for halvannet år siden. Frynsete nerver, hjerteflimmer, trykket mot pannen, lakenskrekken, frykten for å falle ned i det svarte hullet.

Hun må for all del ikke komme inn i den tilstanden igjen. Men det er egentlig i den dissosiative tilstanden Marian ser klart og løser saker. Hun har fått seg kjæreste, kunstnersjelen og naboen Heine, ting har gått seg til for Marian, men det er bare på overflaten. Så ringer Cato Isaksen. Drap i Maridalen, i et telt. Marian er egentlig ikke frisk nok, men dras inn i saken og noe hun ikke kan kontrollere.

Insekteksperten

Et spor fører til noe som skjedde i militærleiren før den ble nedlagt. Soldater ble sendt til Afghanistan i sin tid, soldater som ikke hadde helt rent mel i posen. Rapporter har forsvunnet. Et dronefirma er etablert i den gamle leiren nå. Men hva er krysspunktet? Gjennom etterforskningen får Marian et litt for tett forhold til offerets datter, den seksten år gamle Agnes som er insektekspert. Det Marian ikke vet, er at den rødhårede Agnes har planer om å slå opp et telt og overnatte akkurat der de to tidligere drapene har skjedd om noen uker, den natten insektene skal sverme. Det vet bare leseren, som i denne historien er i forkant hele tiden, noe som trigger spenningen. Det er noe ved Agnes, det er noe hun holder skjult selv om Marian gang på gang prøver å nå inn til henne. Hva er det Agnes vet, hva er det hun har gjort som har fått henne til å lukke seg så fullstendig? Marian sanser at det er noe som ikke stemmer med familien til den drepte, det noe i etterforskningen hun ikke klarer å fange opp. 

Nye naboer

Som i forrige bok er Marians dragehus på Frogner også denne gangen en viktig kulisse. En mor med en liten sønn har flyttet inn i første. Det distraherer henne og får henne inn i feil modus etter hvert som etterforskningen går i stå. Noe privat og farlig lokker drapsmannen til Marians hus og hage. Boxeren Birka er gammel, og sorgen over å se at hundens liv går mot slutten, gjør at hun overser andre detaljer. 
Marian drar opp til den øde teltplassen, vaker rundt i den svarte skogen, hva er det hun ikke har fått med seg, hva er det hun ikke ser? Hun kjenner seg overvåket, hører kvister som knekker, er redd for panikken. Forholdet til Heine blir anstrengt, for det er noe med ham. Han gjør noe som trekker den lille nabogutten inn i saken, men det tar for lang tid før Marian skjønner sammenhengen. Hun prøver fortvilet å få tak i forbryterens motiv og takle fortvilelsen over noe som skjer med hunden hennes og de nye naboene. Det er noe som henger sammen, men hun mangler den avgjørende brikken.

Elektrisk stemning

Unni Lindell har likt å skremme folk fra hun var bitte liten, og lysten har tydeligvis ikke blitt noe mindre med årene. Hun klarer å skape en elektrisk stemning i miljøene vi ferdes i, enten vi er hjemme i dragehuset til Marian eller i skogen i Maridalen en dunkel sommernatt. Du er til stede når du leser Lindell, får den yrende følelsen av at noe kan skje hele tiden, du kjenner uroen som preger folk som lever i ytterkanten og har det irrasjonelle, vaktsomme preget. Her har hun virkelig tatt denne oppgaven alvorlig og slår kloa i deg fra første til siste linje. Det er bare å bøye seg i støvet, krimdronningen Unni Lindell har klart det igjen.