| Forfatter: | Steve Toltz |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 592 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | A fraction of the whole |
| Oversatt av: | Frydenlund, John Erik |
| ISBN/EAN: | 9788202306038 |
| Kategori: | Romaner |
Jasper Dean sitter i fengsel. Rundt ham raser opptøyer, det tennes på madrasser, ropes og skrikes. Han kjeder seg. Hvordan skal han slå ihjel tiden? Han bestemmer seg for å skrive ned historien sin, om hvordan livet har ført ham til denne kokvarme cellen. Det som følger er en overstrømmende røverhistorie, en skarp samtidssatire, og et underlig rørende portrett av et uvanlig forhold mellom far og sønn.
For En brøkdel av helheten handler like mye om faren Martin – om hans liv og død, og om hvordan han ble Australias hatobjekt nummer én – som om Jasper selv, og store deler av romanen legges i Martins munn, basert på dagboknotater og de lange, snirklete fortellingene hans, bestående av like deler genialitet og galskap, men alltid preget av et helt originalt blikk på verden.
Et liv på utsiden
Martin vokser opp langt ute i den australske periferien, ikke noe passende sted for sykelige, men fantasifulle bokormer som ham. Mens broren Terry roter seg bort i ungdomskriminaliteten – og etter hvert blir folkehelt som seriemorder av korrupte idrettsutøvere – driver Martin rundt på egen hånd, vekk fra den forhatte hjembygda og til Paris, hvor han blir far til lille Jasper med den vakre, suicidale Astrid, som sprenges i luften under et gjengoppgjør langs Seinens bredder. Med eneansvar for sønnen oppdrar Martin Jasper på sin høyst særegne måte, utenfor samfunnets normer, som et eksperiment i å oppfostre et menneske som forstår seg selv.
Med en slik far er det ikke rart Jasper blir litt utafor han òg, og det underlige livsløpet til de to mennene skildres med uvanlig temperatur og humor, enten de befinner seg blant bohemen i Paris, i Thailands jungel, eller på strippeklubb i Sydney, enten det dreier seg om klønete ungdomsforelskelse eller Martins grandiose planer for samfunnsendring. De krangler og griner, elsker og skaper, mens idéene og innfallene fosser over leseren, presentert i adrenalindryppende prosa.
Labyrinter og gåter
Spørsmålene hoper seg opp: Er ikke Eddie, Martins eneste venn, litt vel hjelpsom? Hva er greia med det ansiktet Jasper har sett for seg hele livet? Hva skjedde egentlig med Terry? Romanens ferd mot sitt eksplosive, overraskende klimaks er intrikat, men aldri forvirrende; energisk, men aldri slitsom. Sjokk, tragedie og patos kombineres elegant med inspirert tullball og til tider besk samfunnskritikk.
En brøkdel av helheten er en fest å lese. Begeistrete kritikere har nevnt den i samme åndedrag som Charles Dickens, John Irving, Raymond Chandler og Woody Allen. Rydd litt plass i kalenderen, sett deg godt til rette, og finn ut hvorfor.
Jeg visste aldri om jeg skulle synes synd på, overse, tilbe, fordømme eller myrde faren min. Den forvirrende oppførselen hans gjorde at jeg jeg vaklet helt til siste slutt. Han hadde stadig skiftende oppfatninger om det meste, ikke minst om skolegangen min. Etter at jeg hadde gått åtte måneder i førskolen, fant han ut at han ikke ville la meg gå der lenger, fordi utdannelsessystemet var "fordummende, skadelig for sjelen, arkaisk og overfladisk". Hvordan noen kan kalle fingermaling arkaisk og overfladisk, skjønner ikke jeg. Klinete? Ja. Skadelig for sjelen? Nei. Han tok meg ut av skolen for i stedet å undervise meg selv, og i stedet for å la meg drive med fingermaling leste han høyt for meg fra brevene Vincent van Gogh skrev til broren Theo rett før han skar av seg øret, samt utdrag fra boka Human, All Too Human, slik at vi to sammen kunne "redde Nietzsche fra naziene". Etter en stund fortapte far seg i den tidkrevende aktiviteten det er å stirre ut i tomme lufta, og jeg ble sittende og tvinne tomler og ønsket at det var maling på dem. Etter seks uker sendte han meg av gårde til skolen igjen, og etter to uker i første klasse, akkurat da det så ut til at jeg likevel skulle få et normalt liv, spankulerte han rett inn i klasserommet og tok meg ut igjen, fordi han var blitt livredd for at han hadde overlatt mitt påvirkelige sinn i "skrukkene i Satans underbukser".
Denne gangen mente han alvor. Mens han satt ved det vaklevorne kjøkkenbordet og kakket sigarettaske i stablene med skitne tallerkener, foreleste han om litteratur, filosofi, geografi, historie og et ikke navngitt fag hvori inngikk å gå gjennom dagens aviser mens han bjeffet til meg om hvordan mediene bedrev noe han kalte å "piske opp moralsk panikk" blant folk, og forlangte at jeg skulle forklare ham hvorfor folk tillot å la seg drive til panikk, altså moralsk. Andre ganger kunne han belære fra rommet sitt, blant hundrevis av bruktbøker, bilder av dystert utseende avdøde poeter, tomme langpils, avisutklipp, gamle kart, svarte, inntørkede bananskall, bokser fulle av urøykte sigarer og askebegre fulle av røykte.
Her er en typisk forelesning:
"Nå skal du høre, Jasper: Verden ramler ikke umerkelig fra hverandre lenger, nå til dags lager den høye, skingrende lyder! I hver eneste by i hele verden driver lukta av hamburgere skamløst bortover gata for å lokke til seg gamle kunder! I tradisjonelle eventyr var den gamle heksa stygg, i moderne eventyr har hun høye kinnbein og silikonimplantater! Folk blir jo ikke mystiske når de aldri holder kjeft! Tro er like opplysende som å ha bind for øya! Hører du etter, Jasper? Noen ganger når du går ute i byen seint om kvelden, kan ei dame som går foran deg, plutselig snu på hodet og krysse gata bare fordi enkelte av ditt kjønn voldtar kvinner og mishandler unger!"
Alle skoletimene var like forvirrende, og var innom en mengde forskjellige temaer. Han prøvde å få meg til å delta i sokratiske dialoger med ham, men endte opp med å fylle begge roller selv. Når strømmen gikk etter et lynnedslag, holdt far et stearinlys under haka, for å vise meg hvordan et menneskeansikt blir til ond maske med riktig belysning. Han formante meg at dersom jeg måtte inngå en avtale om å møte en eller annen, så måtte jeg nekte å følge "den tåpelige vanen folk har" med alltid å velge klokkeslett ut fra kvartersintervaller. "Møt aldri folk klokka kvart på åtte eller halv sju, Jasper, velg klokkeslett som tolv over sju eller tre over åtte!" Hvis telefonen ringte, tok han røret uten å si noe, og når personen i den andre enden sa "hallo?", la han an en høy, tynn stemme og sa "pappa er ikke hjemme". Selv som barn skjønte jeg at det var grotesk av en voksen mann å late som han var sin seksårige sønn for å gjemme seg for verden, men mange år senere grep jeg meg selv i å gjøre det samme, bare at jeg utga meg for å være ham. "Sønnen min er ikke hjemme. Hva gjelder det?" brummet jeg. Far nikket anerkjennende. Var det noe han kunne bifalle, så var det å gjemme seg.
