Barry nølte. Ville han virkelig jobbe for denne, digre ubehøvlede mannen som satt der med pipa i sin store munn? Barry betraktet O’Reillys rødmussede kinn, blomkålørene han måtte ha fått i bokseringen, og en kraftig svart hårmanke, som en vindskjev høystakk, og han bestemte seg for å kjøpe seg litt mer tid. «Hva har du gjort med denne stolen?»
O’Reillys ansikt lyste opp i et glis Barry mente bare kunne beskrives som demonisk. «Jeg har fikset den. Jeg sagde av en tomme av de fremre beina.»
«Du gjorde hva, sier du?»
«Jeg sagde av en tomme av beina foran. Ikke særlig behagelig, er det vel?»
«Nei», sa Barry og presset seg tilbake i setet igjen.
«Du føler ikke for å bli her så lenge, gjør du vel?»
Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å bli her i det hele tatt, tenkte Barry.
«Det gjør ikke kundene heller. Her går det inn og ut i en viss fart, som albuen på en spillemann.»
Barry spurte seg hvordan en ansvarlig lege noen gang skulle kunne ta en ordentlig anamnese, hvis praksisen hans fungerte etter samlebåndprinsippet. Han reiste seg. «Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å jobbe her.»
O’Reillys latter runget i rommet. «Ikke ta deg selv så høytidelig, gutt.»
Barry kjente at varmen begynte å stige under kragen. «Doktor O’Reilly, jeg …»
«Laverty, det er noen virkelig syke mennesker her som faktisk trenger oss, vet du.» O’Reilly lo ikke lenger.
Barry hørte «oss» og kjente overrasket at det gledet ham.
«Jeg trenger hjelp.»
«Vel, jeg …»
«Flott», sa O’Reilly og satte en ny fyrstikk til pipen, før han reiste seg og gikk mot døren. «Bli med her, du. Nå har du altså sett konsultasjonsrommet. La meg vise deg resten av butikken.»
«Men jeg …»
«Bare la vesken din bli igjen her. Du får bruk for den i morgen.»

Til toppen