Jeg synes alltid at vi hadde den beste plassen i Seaview Neck. Hvis jeg ønsket selskap, gikk jeg ut av døren og til venstre, ned langs den lange rekken med hus, og jeg kunne være garantert å se et kjent ansikt før jeg hadde gått hundre meter. Hvis jeg ville være for meg selv, snudde jeg til høyre og gikk til viken. Dette gjorde jeg nesten hver morgen. Vinduet mitt vendte mot øst, og de gamle vinduslemmene gjorde lite for å holde den tidlige soloppgangen om sommeren ute, så jeg tullet meg inn i badekåpen, tok med håndkledet mitt og kastet meg naken ut i vannet før noen så meg.
   Fornøyelsen varierte med sesongen. I september hadde Atlanterhavet solet seg hele sommeren, vandret dovent opp fra det tropiske sør, og morgenbadet mitt var det samme som å synke ned i et varmt saltbad. I mai, en måned etter det kalde regnet i april, morgenen etter at Nick og Budgie kjørte oss hjem fra Seaview-klubbhuset, minnet opplevelsen om en av de mer barbariske formene for middelaldertortur.
   Og det ble enda verre av at Budgie satt og ventet på meg på steinen da jeg kom opp av vannet, skjelvende i hele kroppen. "Hei der," sa hun. "Håndkle?"
   Jeg kastet meg ut i Atlanterhavet igjen. "Hva gjør du her?"
   "Nick sto opp ved daggry for å dra til byen. Heller enn å gå og legge meg igjen, tenkte jeg at jeg skulle komme hit til deg. Fryser du ikke?"
   Vannet skvulpet mot mitt nakne bryst. Fryse? Jeg var helt følelsesløs etter å ha prøvd å fordrive bildet av Nick i seng med Budgie. Nick som sto opp tidlig og Budgie som sto opp sammen med ham. Rettet på slipset hans, glattet på håret hans. Kysset ham farvel.

Til toppen