En lykkens dag (Innbundet)

Forfatter:

Nina Aspen (Oversetter)

De færreste ville vel trodd at det var mulig å finne lykken på en søppelfylling i et av verdens fattigste land. Camron Wright får oss til å tro om igjen. Hans skjellsettende og nydelige roman En lykkens dag viser at det ikke er de ytre omstendighetene som skaper glede.

Vi skal til Kambodsja, til hovedstaden Phnom Penh og til det som er landets største søppelplass, Stung Meanchey.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Rent Collector
Oversatt av: Aspen, Nina
ISBN/EAN: 9788202548544
Kategori: Romaner
Omtale En lykkens dag

Fylt med livsvisdom og varme

Vi skal til Kambodsja, til hovedstaden Phnom Penh og til det som er landets største søppelplass, Stung Meanchey.

Tusenvis av mennesker livnærer seg ved å rote gjennom avfallet på jakt etter noe som kan selges videre. Midt i dette trøstesløse landskapet befinner vår lille familie seg: mor Sang Ly, far Ki Lim og deres vesle sønn, Nisay. Som om de ikke har nok med å klare dagliglivets utfordringer, må de også skaffe medisin til den kronisk syke sønnen. Sentralt i fortellingen står også Sopeap, pengeinnkreveren som sørger for at husleia for skuret de bor i blir punktlig betalt. Sopeap er en brysk og bitter dame som har bodd på fyllingen lenger enn noen kan huske.

Kunsten å lese

En dag finner Ki Lim en bok på fyllingen og tar den med hjem – selv om ingen i familien kan lese. Boken er gammel og slitt, men har vakre illustrasjoner. Når Sopeap får se boken, reagerer hun sterkt, og Sang Ly skjønner at pengeinnkreveren kan noe ingen andre på fyllingen kan: Hun behersker kunsten å lese. Sang Ly klarer å overtale Sopeap til å lære henne å lese, for hun skjønner at da vil en ny verden åpenbare seg for henne. Og lykken når Sang Ly skjønner at hun har lest sitt første ord – på en emballasje fra en hurtigmatkjede – er så ubeskrivelig stor! Og som Sang Ly selv sier det i begynnelsen av romanen: «Det er de vakre stundene jeg verner om».

Gradvis avsløres også pengeinnkreverens egen skjebne, en historie som har tråder tilbake grusomhetene under Pol Phot-regimet. Denne historien er sterk kost, men den formidles på en så overbevisende og nennsom måte at den nærmest smyger seg inn i hjertet ditt.

En annen rikdom

Til tross for de beskjedne omgivelsene handlingen foregår i, strømmer det humor, optimisme og livskraft gjennom alle boksidene, og det blir umulig å synes synd på menneskene på søppelplassen. For til tross for at de er fattige på materielle goder, har de en indre kraft og et pågangsmot som mange i vår del av verden kan misunne dem. En lykkens dag får deg til å se ditt eget liv i et nytt lys, den får deg til å bli takknemlig og telle dine lykkestunder og verne om dem.

Inspirerende reise

Dette er ikke en bok du leser, det er en bok du opplever. Det er en inspirerende fortelling som utvider horisonten og samtidig gjør verden litt mindre.
Forfatteren tar oss med på en reise inn i eksotiske landskaper, gjennom historien og på en mental ferd som etterlater oss rikere på inntrykk og erfaringer.


Tekst: Jorid Mathiassen

Til toppen

Andre utgaver

En lykkens dag
Bokmål Ebok 2018
En lykkens dag
Bokmål Heftet 2018
Anmeldelser av En lykkens dag

Romanen var nominert til Dublin IMPAC i 2014.

«Denne boken skinner.»
Publishers Weekly

«En vakkert fortalt historie om hvor mye mennesker er i stand til å holde ut, og hvor viktig det er å stå opp for sin rett.»
Booklist.

«Leserne vil oppdage en rikdom av innsikt: hvor ødeleggende krig er, hvor sterke båndene mellom mennesker kan være og den oppløftende kraften litteraturen kan ha.»
School Library Journal

Til toppen

Intervju

Camron Wright: – Det er menneskene som gjør et sted vakkert

En roman fra en søppelfylling høres i utgangspunktet ganske trist ut, så hvordan klarte Camron Wright å få En lykkens dag til å bli en så vakker og inspirerende roman?

– Det er menneskene som avgjør om en fortelling blir vakker, ikke stedet handlingen er lagt til. Fyllingen fikk meg til å se styrken til karakterene og samholdet dem imellom. Den er skitten og illeluktende, men likevel bidrar den til samhold blant de som bor der. Det gjør stedet både vakkert og frastøtende på samme tid. Selv om Sang Lys hjem kan karakteriseres som deprimerende, er hennes mot og besluttsomhet i høyeste grad inspirerende, sier Camron Wright.

Sterkt møte

Camron Wright ble kjent med hovedpersonen Sang Ly gjennom en dokumentarfilm sønnen hadde laget. Han traff henne imidlertid ikke før han hadde skrevet ferdig romanen.
– Det var helt surrealistisk å møte henne ansikt til ansikt, sier Camron Wright, og forklarer nærmere: – Jeg reiste til Kambodsja sammen med sønnen min for å forsøke å finne henne, men myndighetene hadde i mellomtiden stengt fyllingen, og mange av de som hadde bodd der, var flyttet til andre steder. Jeg var så redd for at vi ikke skulle greie å finne henne. Skuret de hadde bodd i, og som jeg skildrer i romanen, var borte. Men da vi spurte oss for, viste det seg at hun faktisk bodde rett i nærheten. Og hun viste seg å være like morsom, omsorgsfull, sterk og følsom som den karakteren jeg hadde skildret, sier han.
– Jeg husker fortsatt helt tydelig det øyeblikket da vi viste henne et eksemplar av boken som jeg hadde tatt med meg. Da hun åpnet den og fikk se bildet av seg selv, begynte hun å le! Hun syns fortsatt det er ustyrtelig morsomt at folk i andre land leser en historie om hennes liv på en søppelfylling i Kambodsja.

Lever i nået

– Hva er den største forskjellen mellom østlig og vestlig tenkemåte?
Ut fra mine observasjoner av menneskene jeg møtte i Kambodsja, slår det meg at vi i Vesten er opptatt av å sette oss mål og planlegge framtiden, mens i Kambodsja fokuserer folk på her og nå. Kort sagt: Vi bekymrer oss for morgendagen, mens de bekymrer seg for dagen i dag. Sønnen min bodde flere år i Kambodsja, og han sa at hvis du ga en person valget mellom én dollar i dag eller tjue dollar i morgen, ville de fleste velge det første alternativet. Det kan synes korttenkt for oss, men det er samtidig lett å forstå. Det er vanskelig å konsentrere seg om morgendagen hvis du er sulten i dag.

De nære ting

– Hva betyr lykke for deg?
– Jeg kunne si at det er en god bok, en behagelig stol og tre timer om ettermiddagen uten avbrytelser, men jeg regner med at du er ute etter et dypere svar. Jeg kommer ikke utenom et utsagn man ofte treffer på: Når folk ligger på dødsleiet, er det aldri noen som har svart at de skulle ønske de hadde brukt mer tid på kontoret. Hvis det er sant - og det tror jeg det er - betyr det at lykke ikke fins i ting, men i forholdet til andre mennesker. Det er menneskene som omgir oss; venner, familie, naboer og kollegaer, som beriker livet – og som gjør oss, ja, lykkelige. I det minste er det sånn for meg. Ja, og så er jo en kopp med rykende varm sjokolade heller ikke å forakte!

 
Av Jorid Mathiassen

Til toppen

Utdrag
Da jeg endelig slukker lyset og legger meg ved siden av Ki, kryper jeg nærmere ham og legger armen rundt ham. Han reagerer ikke. Det er for mørkt til at jeg kan se ham nå, men åndedrettet og stramheten i brystet røper at han er våken.
«Hva tenker du på?» hvisker jeg.
Tiden går. Da han endelig svarer, er jeg overrasket over å høre at han er bekymret snarere enn frustrert. «Hva kommer til å skje når du vet at du kan lese?»
«Hva mener du?»
«Hva vil skje da?»
Jeg har vært så konsentrert om å lære meg å lese at jeg ikke har merket at han har vært urolig.
«Jeg håper at mye vil skje,» svarer jeg mykt. «Jeg håper at det vil få oss ut av søppelfyllingen, og hvis ikke, at det gir Nisay en mulighet til å komme seg vekk. Vil ikke du også at det skal skje?»
Det tar lang tid før han svarer. «Jeg vet at vi ikke har så mye her,» sier han forsiktig. «Men vi vet i hvert fall hvor vi står.»
«Hvor vi står? Hva mener du?»
Taushet. Bekymring i mørket kan gjøre mørket enda mørkere.
«Ki? Si hva du tenker på.»
«Livet her er vanskelig,» sier han endelig, «men det er konstant. Det kommer alltid nytt søppel – hver eneste dag. Det tar aldri slutt. Når vi er sultne, går jeg ut og plukker en sekk med plast eller metall eller glass, selger det for et par riel, og så kan vi kjøpe mat. Vi har som regel nok å spise. Vi har tak over hodet som beskytter oss mot regnet. Det er ikke et komplisert liv.»
Forkjærligheten han gir uttrykk for overfor søppelfyllingen, er uventet. I tre år har vi snakket om at vi en dag kan få et bedre liv.
«Men bandene tok nesten livet av deg …»
Og så slår det ned i meg, som et slag. Jeg burde ha skjønt det tidligere, men jeg er sliten etter undervisningen.
«Mat og husly – ja, det har vi her,» sier jeg lavt, «men jeg tror ikke det er det du er bekymret for.»
Han ruller seg rundt for å se på meg, men i mørket ser vi bare dunkle formasjoner.
«Å bo på Stung Meanchey tvinger oss til å fikse ting,» sier han, «til å trenge hverandre. Hvis du lærer å lese …»
Jeg venter ikke på at han skal fullføre setningen. «Hør her, Ki …» Her i mørket i dette bitte lille rommet er bekymringen hans åpenbar. «Det spiller ingen rolle om jeg lærer å lese, eller hvor vi bor, eller hvordan vi tjener til livets opphold. Jeg vil uansett trenge deg.»
Han hører på meg, men stiller enda et spørsmål. «Er du lykkelig sammen med meg?»
Hvordan kan en kvinne som oppfostrer et barn på et sted som er kvalt av søppel, svare fornuftig på et sånt spørsmål? Jeg er forsiktig med hvor jeg trår, både når jeg er på fyllingen og hjemme. «Du er den delen av livet som jeg ikke ønsker å forandre på. Men å gi sønnen vår muligheter, å arbeide for å få et bedre liv sammen, det er en god forandring, synes du ikke?»
Han nøler, tenker og lytter, så jeg fortsetter. «Jeg vil bare at Nisay skal bli frisk.»
«Tror du han er syk fordi vi bor her?» spør han.
Svaret er så innlysende at det nesten skriker, og Ki hører det nok også, for han svarer på sitt eget spørsmål før jeg får sjansen til å gjøre det. «Vi bor jo faktisk på søppelfyllingen.»
Det er stille et øyeblikk, til vi begge begynner å le. Vi holder lenge rundt hverandre der i mørket før Ki hjelper meg med å kle av meg, mens Nisay rører litt på seg i enden av matten.

Til toppen