Da jeg endelig slukker lyset og legger meg ved siden av Ki, kryper jeg nærmere ham og legger armen rundt ham. Han reagerer ikke. Det er for mørkt til at jeg kan se ham nå, men åndedrettet og stramheten i brystet røper at han er våken.
«Hva tenker du på?» hvisker jeg.
Tiden går. Da han endelig svarer, er jeg overrasket over å høre at han er bekymret snarere enn frustrert. «Hva kommer til å skje når du vet at du kan lese?»
«Hva mener du?»
«Hva vil skje da?»
Jeg har vært så konsentrert om å lære meg å lese at jeg ikke har merket at han har vært urolig.
«Jeg håper at mye vil skje,» svarer jeg mykt. «Jeg håper at det vil få oss ut av søppelfyllingen, og hvis ikke, at det gir Nisay en mulighet til å komme seg vekk. Vil ikke du også at det skal skje?»
Det tar lang tid før han svarer. «Jeg vet at vi ikke har så mye her,» sier han forsiktig. «Men vi vet i hvert fall hvor vi står.»
«Hvor vi står? Hva mener du?»
Taushet. Bekymring i mørket kan gjøre mørket enda mørkere.
«Ki? Si hva du tenker på.»
«Livet her er vanskelig,» sier han endelig, «men det er konstant. Det kommer alltid nytt søppel – hver eneste dag. Det tar aldri slutt. Når vi er sultne, går jeg ut og plukker en sekk med plast eller metall eller glass, selger det for et par riel, og så kan vi kjøpe mat. Vi har som regel nok å spise. Vi har tak over hodet som beskytter oss mot regnet. Det er ikke et komplisert liv.»
Forkjærligheten han gir uttrykk for overfor søppelfyllingen, er uventet. I tre år har vi snakket om at vi en dag kan få et bedre liv.
«Men bandene tok nesten livet av deg …»
Og så slår det ned i meg, som et slag. Jeg burde ha skjønt det tidligere, men jeg er sliten etter undervisningen.
«Mat og husly – ja, det har vi her,» sier jeg lavt, «men jeg tror ikke det er det du er bekymret for.»
Han ruller seg rundt for å se på meg, men i mørket ser vi bare dunkle formasjoner.
«Å bo på Stung Meanchey tvinger oss til å fikse ting,» sier han, «til å trenge hverandre. Hvis du lærer å lese …»
Jeg venter ikke på at han skal fullføre setningen. «Hør her, Ki …» Her i mørket i dette bitte lille rommet er bekymringen hans åpenbar. «Det spiller ingen rolle om jeg lærer å lese, eller hvor vi bor, eller hvordan vi tjener til livets opphold. Jeg vil uansett trenge deg.»
Han hører på meg, men stiller enda et spørsmål. «Er du lykkelig sammen med meg?»
Hvordan kan en kvinne som oppfostrer et barn på et sted som er kvalt av søppel, svare fornuftig på et sånt spørsmål? Jeg er forsiktig med hvor jeg trår, både når jeg er på fyllingen og hjemme. «Du er den delen av livet som jeg ikke ønsker å forandre på. Men å gi sønnen vår muligheter, å arbeide for å få et bedre liv sammen, det er en god forandring, synes du ikke?»
Han nøler, tenker og lytter, så jeg fortsetter. «Jeg vil bare at Nisay skal bli frisk.»
«Tror du han er syk fordi vi bor her?» spør han.
Svaret er så innlysende at det nesten skriker, og Ki hører det nok også, for han svarer på sitt eget spørsmål før jeg får sjansen til å gjøre det. «Vi bor jo faktisk på søppelfyllingen.»
Det er stille et øyeblikk, til vi begge begynner å le. Vi holder lenge rundt hverandre der i mørket før Ki hjelper meg med å kle av meg, mens Nisay rører litt på seg i enden av matten.
Til toppen