Ikke et land for unge kvinner

Like deler skjønnhet og dramatikk, rifleskudd og poesi i denne intense gode romanen fra en villmark i ferd med å temmes.

«Nitten år gammel, og allerede enke. Mary Boulton. Enkestanden hadde hun egenhendig sørget for.»

Slik blir vi kjent med hovedpersonen i Enken, Gil Adamsons drivende roman med handling fra det Ville Vesten på begynnelsen av 1900-tallet; forfatteren kaster ikke bort tiden med å vekke leserens interesse. Fra romanens åpningsbilde – Mary halsende gjennom skogen, med et hundekobbel etter seg – tas vi med på en intens reise gjennom det gamle Vestens myter og realiteter.

Det er en hard verden Mary finner seg selv i. Som pent oppdratt prestedatter har hun ikke blitt utstyrt for et liv prisgitt elementene, men nå, med den avdøde mannens fryktinngytende tvillingbrødre i hælene, er hun pent nødt til å lære, og det fort.

Gode hjelpere

Heldigvis finner Mary gode hjelpere blant gruvearbeidere, indianere og omstreifere. De vet ikke nødvendigvis hva hun heter, hvor hun kommer fra eller hva hun har gjort, men der ute spiller det ikke så stor rolle. Hun er uansett ikke alene om å være på flukt. Slik byr ferden gjennom det ville landskapet ikke bare på frykt og strabaser, men også en gryende uavhengighet, mellommenneskelig godhet, til og med kjærlighet, blottet for hemmende konvensjoner og besteborgerlig staffasje. Glimtvis blir vi også presentert historien om drapet på ektemannen, en urovekkende fortelling om svangerskap, ensomhet og et sinn som går i oppløsning. Uten å røpe for mye kan jeg trygt slå fast at vi heier på enken hele tiden.

Sjangerlek

Det er en spenstig sjangerlek Adamson begår med denne romanen. Den er like spennende som en thriller, med alt hva en western bør inneholde av konflikt, fare og skuddvekslinger. Naturskildringene er intenst levende utført – man kan formelig lukte furukvae, høre regnet dryppe, kjenne kvistene knekke under føttene. Samtidig er den skrevet med klar brodd mot en tid og et miljø utelukkende formet på menns premisser, i et mettet, presist språk fullt av slående bilder. Persongalleriet er nyansert og levende: Selv figurer som bare opptrer i en scene eller to får sin egen klare identitet og personlighet i dette høyst tredimensjonale tekstuniverset.

Til tider kan romanen minne om Cormac McCarthy i sin håndtering av det gamle Vesten som legende, som historisk realitet, og som en døende livsform kringsatt av fremskrittets siviliserende, temmende krefter. Men der McCarthys romaner henter sin livskraft fra en arrig, værbitt maskulinitet i god Hemingway-ånd, har Enken et varmere – men slett ikke svakere – hjerte. Resultatet blir en slags episk road novel i westernutgave, hvor bilene er byttet ut med hester, og hvor kvinnen slett ikke sitter tålmodig hjemme med sysakene mens mannen er ute på eventyr.