– Jeg skal gi deg en mulighet til å svare nå, sa han med myk stemme. – Hvis du skriker eller gjør noe dumt, kommer det til å gjøre vondt.
Klienten svarte ikke. Øynene var lukket, og pusten gjennom nesen var raspende og anstrengt. Han trakk sølvteipen noen centimeter av, slik at munnviken ble synlig. – Er du klar? spurte han. – Ubehagelighetene kan være over nå.
Han løsnet teipen ytterligere et lite stykke. Individet trakk luft inn gjennom munnen, og det kom en gurglende lyd fra halsen. Så hostet offeret og en skvett spytt piplet ut fra munnviken.
Han bøyde seg frem mot klientens øre og hvisket silkemykt: – Hvor er hun?
Klienten pustet støtvis, fortsatt med lukkede øyne. Men spørsmålet var nådd frem, for øyeeplenes bevegelser under de tynne øyelokkene økte i intensitet, og kroppen spente seg. Mannen bøyde seg enda nærmere.
– Hva sa du? hvisket han. – Jeg hørte ikke …
Klienten tok sats for å snakke, strupehodet vibrerte. Lyden som kom, var mer som gisp enn ord.
– Jeg … vet … ikke …
Mannen sukket og så at speilbildet på den andre siden av senga gjorde det samme.
– Det var dumt, sa han og klebet sølvteipen tilbake på plass. Undersiden var blitt fuktig av spyttet og festet ikke like godt lenger. Neste gang fikk de tillate seg å bytte den ut med en ny remse. – Da får vi sjekke hvordan det ser ut under skjorten, sa han og kneppet opp knappene igjen. To tårer piplet frem under klientens lukkede øyelokk.
– Forsøk ikke å gråte, sa speilbildet. -Nesegangene hovner opp, og da blir det vanskelig å puste.
Han kunne se at klienten kjempet for å gjøre som de sa, ville virkelig gjøre dem til lags. Det var et godt tegn. Han kjente forsiktig på ribbeina, og klienten stønnet ved berøringen. Blåfargen hadde spredt seg ned langs buken og mot navlen, og han kjente bruddflatene klart og tydelig under huden.
Til toppen