«Var du noensinne hjemme hos ham?»
Jenta ristet på hodet.
«Møtte du noensinne kona hans?»
«Nei. Jeg så henne bare en eller to ganger, i lobbyen. Jeg synes hun var vakker. Hun hadde på seg et slags kunstnerlignende skjørt og en tettsittende, turkis topp. Hun så ut som hun holdt seg godt, altså. Folk sa hun var hyggelig. Jeg valgte å ikke stille …jeg valgte å ikke stille så mange spørsmål.»
«Hva sa Justin om henne?»
«Han sa ikke noe. Vår tid var vår tid. Det var slik han ville ha det.»
«Men stilte du ham aldri noen spørsmål, da? Som for eksempel hvorfor han spiste lunsj med deg i stedet for henne?»
Jenta rødmet nok en gang. «Han sa bare at de hadde vært gift lenge. Hun var en god mor, han respekterte henne–»
«Seriøst?»
«Men, hmm, du vet, så hadde han møtt meg. Og så var det noe magisk–»
«Ja, sikkert.» Tessa bet seg i leppen, skulle ønske hun ikke hadde sagt det hun nettopp sa. Det var alltid bedre å la vedkommende snakke uforstyrret.
Men Kate nikket bare i vei. «Jeg vet. Når jeg nå ser tilbake på det, ser jeg at jeg var utrolig dum. Jeg visste det, jeg tror jeg alltid hadde visst det. Men han var bare så kjekk, og så var det noe ved ham …Han fikk meg til å føle meg spesiell. Så lenge jeg ikke tenkte altfor mye på det, selvsagt. Men i løpet av de stundene, da vi var sammen …»
«Ga han deg gaver?»
«Et armbånd. Fra Tiffany’s. Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle levere det tilbake til ham, men jeg har ikke, eh, sett ham.»
«Visste kona hans om det? Om armbåndet?»
«Det vet jeg ikke.»
«Tok hun noensinne kontakt med deg?»
Kate ristet på hodet. «Jeg lurte på om hun kom til å gjøre det. Om hun kom til å ringe, eller enda verre, dukke opp på kontoret. Jeg prøvde å pønske ut hva jeg skulle si … Jeg aner ikke, jeg, hva pleier man å si, egentlig?»
«Hun dukket opp. Hun så deg. Hun syntes du virket svært ung. Og med tanke på hvordan Justin var, mente hun at du aldri hadde sjangs i havet.»
Jenta hang med hodet. Hvorfor ikke, tenkte Tessa. Å se for seg at man er lagt for hat av ekskona var nå en ting; men å finne ut at vedkommende egentlig syntes synd på en i stedet…
«Har de virkelig forsvunnet?» spurte Kate.
«Ja.»

Til toppen