Den tyrkisk-britiske forfatteren Elif Shafak har med Fikentreet skrevet sin kanskje mest ambisiøse og komplekse roman. Den spenner over fire tiår og flere kulturer, med handling lagt til Kypros og London.

I 1974 invaderte tyrkiske soldater den nordlige delen av Kypros, og øya ble effektivt delt i to. Samme år treffes to tenåringer fra hver sin del av landet på tavernaen Den glade fiken. Der kan Kostas, som er greker og kristen, og Defne, som er tyrkisk og muslim, møtes i smug på bakrommet, skjult under svartsotede takbjelker som det henger kranser av hvitløk, chilipepper og urtekvaster fra. Tavernaen tilbyr diskresjon, samt den beste maten i byen, den beste musikken, den beste vinen. Den lar gjestene fortrenge, i hvert fall i noen timer, den bedrøvelige og truende verdenen utenfor.

Midt i tavernaen vokser et fikentre ut gjennom en åpning i taket. Dette treet er vitne til de to ungdommenes hemmelige, lykkelige møter, såvel som til deres tause, stjålne avskjeder. Treet er der når krigshandlingene bryter ut, når hovedstaden blir lagt i grus – og når kjærestene forsvinner hver til sitt. Kostas til London, mens Defne blir værende på den voldsherjede øya.

Flere tiår senere vokser datteren deres Ada opp i London. 16-åringen har aldri vært på øya foreldrene hennes kommer fra, og hun vil ha en forklaring på hemmeligholdet og tausheten deres. Den eneste forbindelsen hun har til foreldrenes hjemland, er det lille fikentreet som vokser i hagen hjemme, avleggeren som botanikerfaren Kostas har vært og hentet på Kypros.

Kapittel for kapittel beveger romanen seg på tvers av fire årtier, oppklarer enkelte mysterier og skaper andre. Den hjerteskjærende slutten avrunder en vakker og magisk beretning om tap, eksil og lengsel – og om dikterisk frihet til å gjøre trær allvitende.

«En vakker betraktning om noen av livets største spørsmål, om identitet, historie og mening.» – Time