– Jeg beklager at Kjellaug ikke sa det som det var da dere giftet dere, men er det ikke på tide at du tilgir henne? Vi kan alle trå feil.
– Det vet vel du, kan jeg tenke meg, svarte Hallgeir og svaiet. Han var rød i ansiktet av raseri nå. – Snakk for deg selv, Kristin, jeg har ikke bare en død sønn å sørge over.
– Hva mener du med det? Du er ikke den eneste som har opplevd smerten ved å miste et barn, sa Kristin. – Men livet går videre, Hallgeir. Hvis vi skal begrave oss i selvmedlidenhet og sorg, går vi til grunne. Men det er kanskje det du ønsker?
– Skal du stå der og se på at din datter og min hustru står i med denne tateren som er far til horungen hennes? Jeg burde drepe dem begge.
