Fritt fall er en usedvanlig gripende og underholdende thriller. Nerven i fortellingen er der fra første side, og Gardner løsner aldri grepet, men holder på leseren til siste punktum er satt.
| Forfatter: | Lisa Gardner |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2015 |
| Antall sider: | 384 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Crash & Burn |
| Oversatt av: | Vikaune, Linda Marie |
| ISBN/EAN: | 9788202478667 |
| Kategori: | Krim og spenning og Krim og mysterier |
Nicky Frank kommer til seg selv i en bil som står med fronten ned i en grøft. Det er natt. Det regner. Det er blod overalt. Det lukter whisky av klærne hennes. Til tross for voldsomme smerter kommer hun seg løs fra bilvraket, klatrer opp den gjørmete og bratte skråningen og får stanset en bil på veien. Hun er besatt av én ting: å finne lille Vero.
Politiet – ledet av etterforsker Wyatt – ankommer åstedet og finner en forvirret og hardt skadet kvinne. Han setter straks i gang søk etter den lille jenta, men hun er sporløst borte.
Fanget i eget hode
Fritt fall er en usedvanlig gripende og underholdende thriller. Nerven i fortellingen er der fra første side, og Gardner løsner aldri grepet, men holder på leseren til siste punktum er satt.
Nicky husker ingenting fra den forferdelige bilulykken hun har vært i. Hun er ikke engang sikker på at hun husker ektemannen sin. Men hun føler at hun kjenner ham. Han forteller at de to har levd isolert, de har flyttet fra by til by. De har kun hverandre, og han er hukommelsen hennes. Hun har ingen datter som heter Vero. Det forteller ektemannen da han blir avhørt av politiet.
Hvem er Vero?
Likevel er det en stemme i hennes eget hode som sier at hun bør komme seg unna ektemannen. Mistanken om at ektemannen skjuler noe for henne forsterkes da Nicky finner et bilde av Vero i jakkelommen hans. Hva var det som egentlig skjedde den natten bilen hennes kjørte utfor veien? Og hvem er lille Vero? Det viser seg at Nicky har postkommosjonelt syndrom. Hun lider av hukommelsestap og hallusinasjoner etter flere hjernerystelser de siste tre månedene. Hva er det hun har blitt utsatt for? Politiet kan ikke stole på noe av det hun sier.
Barns sårbarhet
Det blir en intens etterforskning i kjølvannet av bilulykken, og den sympatiske Wyatt følger sporene samvittighetsfullt. Han har et forhold til privatetterforskeren Tessa Leoni – som også etterforsker saken på oppdrag fra Nicky. Privat strever Wyatt med å få innpass hos Tessas ni år gamle datter, og ender opp med å føle seg avvist av både mor og datter. Lisa Gardner er en mester i nennsomt å flette inn tematikk nært knyttet til barn, hvordan barn er utsatte og sårbare. Kriminalsaker hvor barn er ofre, er et tema som går igjen i flere av Gardners suksessfulle thrillere.
Gåte og nøkkel
Ved at Lisa Gardner lar hovedpersonen Nicky være forteller i denne ulidelig spennende krimromanen, tilfører hun både en gåte og nøkkelen til mysteriet. Nicky er fanget i sitt eget hode og husker kun bruddstykker fra fortiden, brutale enkeltepisoder, fra da hun var en liten jente. Bruddstykkene blir spor som forvirrer og vekker uro, hos hovedpersonen så vel som hos leseren. Men den fører oss også nærmere en sannhet vi både frykter og søker på samme tid.
Hvem er Nicky?
Lisa Gardner tar oss med inn i det ukjente. Hun har sansen for uvanlige temaer – og gjør alltid grundig research før hun går i gang med skrivingen. Men i tillegg til veldreide plot og intelligente intriger er skikkelsene som opptrer i bøkene hennes ekte og hele mennesker. Hovedpersonen Nicky tvinges til å huske, til å forstå hvem hun har vært og hvem hun er nå. Leseren blir stilt overfor de samme spørsmålene. Hvem er Nicky? Er hun ond eller god? Hva er det egentlig som definerer et menneske? Kan man unnslippe sin egen fortid? Hvem eier sannheten i forholdet mellom to mennesker? Dette er kjernespørsmålene i Lisa Gardners bøker. Og avsløringen er ikke noe for sarte sjeler.
| Fritt fall | |||
| Bokmål | Ebok | 2015 | |
| Fritt fall | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2015 | |
«Livaktige og rørende scener [...] En page-turner som med sin hardkokte, moderne stil garantert vil tilfredsstille Gardners trofaste fans.»
Booklist
«Mesterlig plottet frittstående thriller fra prisbelønte Gardner. Holder leseren på pinebenken til siste slutt.»
Publishers Weekly
«Ingen leverer fulltreffere i denne sjangeren som hun gjør.»
Lee Child, bestselgende thrillerforfatter
Det sier forfatteren Lisa Gardner. Hun selger millioner av bøker verden over, og hennes siste bok på norsk, Fritt fall, både fanger og underholder oss i nervepirrende spenning.
- Hva inspirerer deg til å skrive, Lisa Gardner?
- Alle bøkene mine er basert på virkelige saker. I Fritt fall tar jeg opp hukommelsestap. Om du har fått mange gjentatte hodeskader og slag mot hodet kan du utvikle noe som heter postkommosjonelt syndrom. Det gir store traumer, humørsvingninger og man mister hukommelsen. Det fascinerer meg som forfatter. Hvordan er det å være fremmed for seg selv? Da må du kunne stole på alle andre. Men hva om du ikke kan det?
- Hvordan kom du på det temaet?
- Jeg leser mye, jeg er opptatt av det som skjer rundt meg. I USA er dette syndromet en stor mediesak fordi mange av våre største idrettsutøvere lider av det. Jeg syns det er utrolig fascinerende, tenkt hva som kan skje deg når du mister deg selv og hukommelsen din! For en krimforfatter er det jo bare å boltre seg. Jeg elsker å lære om nye tema, jeg gjør mye research. Man må vite mye for å klare å skrive litt.
- Du startet med å skrive kjærlighetsromaner. Hva fikk deg til å begynne å skrive krim?
- Jeg var bare 17 år da jeg debuterte med min første roman, og jeg tjente ikke noe særlig med penger de første årene. Jeg ønsket å bli en «ekte» forfatter, en som kunne leve av skrivingen. Agenten min anbefalte meg å skrive krim. Du vet, vold selger! Min første krim steg til topps på New York Times' bestselgerliste, og siden har alle bøkene mine blitt bestselgere. Så det var det beste tipset agenten min kunne gitt meg.
- Har denne suksessen forandret deg?
- Nei. Da jeg først kom på bestselgerlisten trodde jeg det forandret alt, at alt ble bedre og lettere. Men det ble vanskeligere, for som forfatter må du alltid tenke på neste bok, du er aldri bedre enn den neste boken du skriver. Jobben er den samme – å skrive og ikke minst å underholde leserne mine.
- Man finner sterke kvinnelige karakterer i bøkene dine, de er ikke bare ofre. Er de rollemodeller?
- I Fritt fall heter den lille jenta de leter etter Vero – noe som betyr sant på italiensk. Det er det boken handler om. Å finne sannheten. Jeg tenker at kvinner er sterke, at de er problemløsere og må tåle store utfordringer.
- Du tar opp mange kvinners dypeste redsler som tillit og svik, som barn og deres sårbarhet. Er du selv engstelig?
- Da jeg ble mor, endret disse følelsene seg. Jeg ble selvfølgelig mer redd. Samtidig er det mye makt ved det å være redd, man har noe å miste. Jeg vil skrive om noe som får deg til å føle, og personene i bøkene mine er sterke, de klarer seg. Det er en slags renselse for det onde. Samtidig er det underholdende. Det er jo profesjonen min. Jeg er en som underholder.
- Har du noen grenser for hvor brutalt temaet du skriver om kan være?
- Alt jeg skriver om baserer seg på virkelige saker. I Fritt fall er blant annet sexslaveri en del av handlingen. Jeg bor i en liten by, og selv her fins det trafficking. Det er grusomt! Jeg mener jeg kan skrive om alt så lenge jeg klarer å gi håp og er klar over at leserne har grenser. Det kan skje deg mye vondt i livet, men mennesket har en unik evne til å bli sterkere og vinne over det onde til slutt. Det gir håp. Om jeg kan formidle håp i en kynisk og kald verden – ja, da har jeg fått til mye.
Lisa Gardner er intervjuet av Anja Rålm
«Se på meg, mamma! Se! Jeg kan fly!»
Hun løper bort fra meg med armene strukket ut til siden, og
den lille rosenknoppmunnen lager flylyder. Jeg beundrer det lange,
mørke håret som duver bak henne mens de små bena stavrer rundt
i det lille rommet.
Jeg lurer på om jeg var like energisk da jeg var på hennes alder.
Eller like modig, der hun hopper over én hindring og drevent snor
seg rundt den neste.
Jeg tror at jeg, et sted bakerst i hodet, allerede vet svaret på dette
spørsmålet, og det er best å ikke tenke på det.
Nyt dette øyeblikket. Fire år gamle Vero som lærer seg å fly.
Hun kniser, øker farten nå, farer framover. Og lyden av hennes
glede løfter byrden fra mitt eget bryst. Hun runder et hjørne, rundt
den slitte, brune sofaen – stoppen tyter ut av en revne, noen burde
fikse det, burde jeg ha fikset det? – og jeg kan se ansiktet hennes, de
lubne kinnene som er opprømt røde, de grå øynene som stråler under
tykke vipper, idet hun får øye på målet og styrer rett mot meg.
«Mamma! Jeg kan fly, jeg kan fly, jeg kan fly.»
Jeg elsker deg, tenker jeg. Men jeg sier det ikke. Ordene kommer
ikke ut. Jeg står der og stålsetter meg mot støtet idet hun kommer
farende mot meg.
Ikke så fort. Ta det med ro. Det er nesten som om jeg vet hva som
vil skje.
Like før hun kommer fram, hekter den lille foten seg i benet på
stuebordet, og et øyeblikk flyr hun virkelig gjennom luften, med
kroppen utstrakt og hendene og føttene som griper etter tomme luften.
Veros øyne sperres opp.
Munnen former en perfekt og lamslått O.
«Mamma!» roper hun.
Sssj, prøver jeg å hviske. Ikke lag en lyd. Ikke la ham høre deg.
Hun lander hardt. Dunk. Knas.
Så begynner skrikingen på ordentlig.
Sssj, prøver jeg å hviske igjen.
Og de grå øynene fylles av tårer og blikket borer seg inn i meg.
En manns rop fra soverommet i leiligheten. Etterfulgt av fottrinn,
tunge og illevarslende.
«Mamma, jeg kan fly,» sier Vero og gråter ikke lenger. Hun uttrykker
bare en kjensgjerning.
Jeg vet det, vil jeg fortelle henne. Jeg forstår.
Jeg skulle ønske jeg kunne strekke meg ut, berøre håret hennes,
stryke henne over kinnet.
I stedet lukker jeg øynene, for et sted bakerst i hodet vet jeg hva
som nå kommer til å skje.
