Hvorfor ble spørsmålet om NATO-medlemskap så betent? Historiker Eirik Wig Sundvall går rett i kjernen på hva som lå bak Arbeiderpartiets ideologiske sjelekamp. Som ung mann reiste Einar Gerhardsen i 1920 til Lenins Sovjet-Russland. Han ble bergtatt, og returnerte til Norge som en troende kommunist. «Arbeiderstaten», det sosialistiske «fremtidslandet» i øst var lerretet Arbeiderpartiets unge kunne male sine drømmer på. Boken følger Arbeiderpartiets utvikling gjennom 1920-årenes revolusjonære radikalisme, til fascismens fremvekst, borgerkrigen i Spania, Moskvaprosessene, Vinterkrigen i Finland og 2. verdenskrig. Stalins diktatur gjorde det stadig vanskeligere å elske Sovjetunionen, og i 1948 omtalte statsminister Gerhardsen kommunistene som «den største trusselen mot det norske folks frihet og demokrati». Året etter ledet han Norge inn i NATO, en «kapitalistisk» forsvarsallianse med front mot Sovjetunionen. Det vanskelige forholdet til Sovjetunionen berørte Arbeiderpartiets sosialistiske identitet. Rundt sterke personligheter som Martin Tranmæl, Haakon Lie og Sigurd Evensmo oppsto skarpe konflikter. I deres midte sto «landsfaderen» Einar Gerhardsen, mannen som til det siste nektet å se Sovjetunionen som en fiende.
