Høyt elskede mysterier
Leserne og deres engasjerte tilbakemeldinger betyr mye for Hans Olav Lahlum. Men så elsker de også bøkene hans om «K2» og Patricia!
15 år har gått siden Menneskefluene – den første krimromanen i serien med politietterforskeren Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans hemmelige rådgiver Patricia Borchmann. Den gang i 2010 hadde Hans Olav Lahlum aldri sett for seg så høye salgstall, så mange oversettelser til andre språk, og så mange bøker skrevet – 13 bøker på 15 år! Hvorav Gjøkungegåten er den siste i rekken.
Svært populær serie
Lahlums klassiske krimserie er rett og slett utrolig populær, og forfatteren har et tett forhold til leserne sine. Han røper i etterordet til årets bok at dette stadig inspirerer ham til å skrive flere mysterier med «K2» og Patricia.
– Ikke minst har jeg latt meg inspirere av de tallrike meldingene fra lesere som setter pris på at det fortsatt skrives klassiske krimromaner med mange samtaler, mye refleksjoner og lite vold. I en tid hvor mange krim- og spenningsforfattere smører tykt på med blod og dramatiske effekter, er Gjøkungegåten altså en krimroman hvor det aldri avfyres et skudd eller brukes et stikkvåpen av noe slag. Etter roman 13 har det fortsatt aldri gått av en bombe eller granat i denne serien, sier Lahlum.
Den unge «K2»
I Gjøkungegåten får leserne for første gang et tilbakeblikk på ungdomsårene til «K2», fordi han kjente kvinnen som døde i togsporet, fra gymnastiden. Ja, han var til og med forelsket i henne. Mysteriet blir derfor ganske så personlig for «K2» denne gang, selv om han ikke tillater det å påvirke etterforskningen.
Mens forrige bok Tåkemordet foregikk i Bø i Telemark, er vi i Gjøkungegåten tilbake i Oslo og et ganske åpent storbylandskap, forteller Lahlum. Et dødsfall tre dager tidligere står fra begynnelsen i fokus, sammen med andre mystiske hendelser fra den siste uken, og med mulige forgreninger til England og Belgia tilbake i tid. Det er fra start en forhistorie knyttet til den avdøde kvinnens hemmelige barnefødsel og bortadopsjon i 1956.
Lahlums hjertesak
– En av mine hjertesaker fra denne romanserien, med handling fra årene 1968 til 1974, har vært å minne om hvor svake rettigheter barn og unge i mange situasjoner hadde. Den tas i denne romanen opp fra første side, gjennom det fiktive adoptivbarnet Anton Martin Hamangers utfordringer med å få vite hvem som er hans genetiske foreldre, sier Lahlum i bokens etterord.
Og legger til at tidskoloritten formodentlig er lett gjenkjennbar, og de nevnte avisoppslagene som vanlig autentiske – unntatt selvsagt de som omhandler romanens fiktive krimmysterier.
Hva mer kan vi savne? Her er det bare å rydde plass i godstolen.
Redaksjonen
Til toppen
