"Vær snill og ikke rop," sa han. "Det kan vekke Kerry, og dette kan se
merkelig ut for henne."
Jeg dyttet hånden hans vekk.
"Det er ikke mitt problem."
Han smilte og så seg rundt i rommet som om det hele var et spill.
"Jo, jeg tror faktisk det," sa han.
Jeg trakk dynen opp til skuldrene og tvang meg til å snakke rolig og
fornuftig.

"Dette er helt feil, Brendan."
"Du mener når det gjelder deg og meg?"
"Det er ingenting mellom deg og meg."
Han ristet på hodet.
"Vet du hva, Miranda? Jeg betraktet deg en gang. Det var andre gangen vi
lå sammen. Jeg kledde av meg raskere enn deg og la meg i sengen. Denne
sengen. Jeg lå der du ligger nå og så på deg. Da du tok av deg behåen snudde
du deg vekk, som om jeg ikke skulle se deg naken. Da du vendte deg mot
meg igjen, hadde du et underlig lite smil om munnen. Det var noe vakkert,
og jeg lurte på om noen andre hadde lagt merke til det før. Jeg legger merke
til sånt, og jeg husker det, skjønner du."
I det øyeblikket - midt i forvirringen, sinnet, desperasjonen og
frustrasjonen - klarte jeg å tenke helt klart. Hvis jeg hadde vært forelsket i
Brendan, ville dette ha vært noe skjørt og fint. Men jeg var ikke det, og følte
det som noe fysisk frastøtende. Det kjentes som om han var en parasitt som
satt i huden og som jeg ikke ble kvitt.
"Dette er galt," sa jeg. "Du må gå."
"Ingenting av dette spiller egentlig noen rolle," sa han. "Hørte du ikke hva
jeg sa? Du har et underfundig smil, og jeg har sett det. Jeg kjenner deg på en
måte som ingen andre gjør. Vi deler akkurat det. God natt, Miranda."

Til toppen