Hærføreren Hannibal

Var han en av historiens mest geniale militære ledere eller en framfusende og egenrådig eventyrer uten en klar plan? John Peddie har gått kartagernes sagnomsuste hærfører nærmere etter i sømmene.

Det blir fortalt at Hannibal allerede ni år gammel bad om lov til å følge sin far Hamilkar i felten. Da skal faren ha ført den unge gutten fram til et alter og bedt ham sverge med en hånd på offeret at så snart han ble gammel nok, skulle han være en fiende av Roma. Og krig mot romerne skulle bli Hannibals liv.

15 år seinere hadde han selv overtatt som kartagernes hærfører, besatt av å hevne fedrelandets nederlag fra den første punerkrigen. I år 218 f.Kr. krysset Hannibal Ebro i Spania. Den annen puniske krig var et faktum, da Hannibal startet sitt berømte felttog mot Italia, der han førte en hær på 90 000 mann, 12 000 hester og 37 elefanter over Pyreneene, gjennom Sør-Frankrike, over Alpene og inn på Po-sletta i Italia.

Kampen om Middelhavet
I første halvdel av det tredje århundret før Kristus lå romerne i heftig konkurranse med kartagerne om dominansen over Middelhavet, om hvem som skulle kontrollere den lukrative handelen på kryss og tvers av det som romerne kalte mare nostrum - vårt hav. Den sterke handels- og flåtemakten Kartago ledet et forbund av fønikiske kolonier i det vestlige Middelhavet. Da romerne lyktes med samlingen av Italia, åpnet det for sterk rivalisering mellom de to tidligere forbundsfellene.

I 264 f.Kr. braket de to rikene sammen i den første puniske krig. Stridens eple var Sicilia, et sentralt maritimt veikryss av avgjørende strategisk betydning i Middelhavet, der herskerne kunne styre den travle skipstrafikken mellom Afrika og Europa. Krigen trakk i langdrag, men en avgjørende romersk seier i et sjøslag ved Sicilia i 241 tvang kartagerne til å be om fred. Freden ble dyrekjøpt, for ikke bare ble kartagerne tvunget til å avstå sine sicilianske besittelser og betale en enorm sum i krigserstatning, men måtte også oppgi kontrollen over Sardinia og Korsika.

Den lange marsjen
Tapet i den første punerkrigen innebar et hardt slag for Kartago både økonomisk og maktpolitisk. Men allerede i 237 tok Hannibals far, den store feltherren Hamilkar Barkas, initiativ til å bøte på tapet, gjennom å skape et nytt stort kolonirike i Spania. Og her starter John Peddies fascinerende fortelling våren 218 om den andre punerkrigen, Hannibals krig.

John Peddie følger i boken sin hovedperson, hærføreren Hannibal, på den lange historiske marsjen mot Roma, fra han går over elven Ebro i 218, videre der han krysser Pyreneene, tar seg inn i Gallia, over elven Rhône og til slutt gjennom de snødekte Alpene, som han krysset i løpet av kun 15 dager.

Inn i Italia
Hannibals invasjon av Po-sletta kom totalt overrumplende på Roma. Våren 217 drog hærføreren videre over Apenninene og inn i det egentlige Italia. I slaget ved Trasimenersjøen tilføyde han romerne et nytt sviende nederlag, med tap av 15 000 soldater og ytterligere 10 000 på vill flukt.

Året etter støtte de to erkefiendenes hærer nok en gang sammen, i slaget ved Cannae i Apulia. Trass i tallmessig underlegenhet lyktes Hannibal med militærtaktisk kløkt i å vinne enda en overlegen seier. Kremen av romerske legioner, mer enn 80 000 mann, stod overfor kartagernes sammensatte hær av veteraner og leiesoldater i et antall rundt halvparten av fiendens styrke. Da slaget var over, lå mellom 50 og 60 000 romerske soldater igjen på valplassen, på den blodigste dag i militærhistorien fram til første verdenskrig. Hannibals seier ved Cannae studeres fremdeles på militærakademier verden rundt som en taktisk genistrek. Roma var i krise. Veien til hovedstaden så ut til å ligge åpen for kartagerne. Hannibal ante portas!

Hva var målet? 
- Den strategiske bakgrunnen til et felttog eller et slag er av stor betydning, skrev feltmarskalk Montgomery av Alamein. Hva var målet? Hva var det kommandanten ønsket å oppnå? John Peddie setter det samme spørsmålstegnet ved Hannibals felttog i Italia. Hadde han et overordnet mål for sin krigføring? Han feiret taktiske triumfer og vant strålende seiere på slagmarken, men hva var masterplanen? Etter seieren ved Cannae egget Hannibals kavalerikommandant Maharbal sin general til å marsjere mot Roma. Men Hannibal nølte, og Maharbal skal ha sagt: Sannelig, ingen mann er velsignet med alle Guds gaver. Du vet hvordan du skal vinne et slag, Hannibal, men du vet ikke hvordan du skal bruke seieren din.

Etter slaget ved Cannae gikk kampen mellom romerne og kartagerne over i stillingskrig. Romerne valgte en indirekte metode. De unngikk å møte Hannibal i åpne slag, drev utmattelsestaktikk, og kampen stod uavgjort i flere år. Etter hvert viste Hannibals italienske felttog alvorlige tegn på slitasje og var i ferd med å råtne på rot sammenliknet med romernes oppdemningsstrategi. Kampene kom nå til å stå om de strategisk viktige søritalienske havnebyene, og så på ny om Sicilia, der bl.a. den hellenistiske naturvitenskapsmannen Arkimedes spilte en betydelig rolle som våpenkonstruktør. Da romerne til slutt angrep kartagernes spanske besittelser og den unge hærføreren Scipio erobret Ny Kartago og kuttet de livsviktige kommunikasjonslinjene mellom kartagernes spanske hovedstad og deres hær i Italia, var tiden ute for Hannibals 15 år lange italienske eventyr.

Grand finale
Den unge Scipio, som senere fikk tilnavnet Africanus, var rett mann til rett tid for romerne. Under hans faste og myndige ledelse greide romerne å stable på beina en invasjonsstyrke, som skulle seile ut for å angripe kartagerne på hjemmebane i Afrika. Nå var det Scipio Africanus som stod foran Kartagos bymurer. En skuffet og bitter Hannibal ble kalt hjem fra Italia, og led sitt avgjørende nederlag i det store slaget ved Zama i det indre av Nord-Tunisia i 202. Hannibals hær ble fullstendig knust, og hærføreren tvunget på flukt.

Freden som avsluttet den andre punerkrigen i 201 ble svært hard for kartagerne. De måtte avstå sine spanske kolonier, utlevere nesten hele flåten og betale enorme krigsskadeerstatninger. Romerne derimot stod nå på terskelen til en ny tidsalder. De hadde oppnådd total dominans i de viktige områdene i Vest-Middelhavet, og de fikk frie hender til også å gjøre seg gjeldende i den hellenistiske verden i øst, og dermed bygge ut Romerriket som det ledende verdensimperium.

Etter nederlaget ledet Hannibal i noen år et reformarbeid i Kartago, men da det romerske senatet krevde ham utlevert i 195, måtte han flykte til Antiokos i Syria. Da syrerkongen ble nedkjempet av romerne i slaget ved Magnesia fem år senere, var overlevering av Hannibal nok en gang et hovedkrav. Hannibal rømte igjen, denne gang til Prusias av Bythnia. Men også denne herskeren ble presset av romerne. Hannibal ble satt i husarrest, og i år 183 valgte han 63 år gammel å tømme giftbegeret for å unngå å falle i sine erkefienders hender.

Hannibal som general
Sammen med Alexander den store og Caesar inntar Hannibal førsteplassen blant antikkens berømte feltherrer. Han var et forbilde for Napoleon, som innledet sin invasjon av Italia via Alpene med nærmest identiske trekk som kartageren. Han er blitt karakterisert som et militært geni, en briljant taktiker og en ukuelig soldat, en mann for hvem intet oppdrag var for vanskelig og intet problem uløselig. Likevel kastet han seg ut i et oppdrag som tilsynelatende nærmest var dømt til å mislykkes og var uten noe klart definert hovedmål.