Det ville bli så mye bedre uten henne, uten skrikene. Han ville slippe å se lykken i ansiktet til mor når hun så på henne, og gledesløsheten når hun etterpå snudde seg mot ham. Det var så tydelig. Når mor flyttet blikket fra Alice til ham, var det som om noen skrudde av en lampe. Lyset forsvant.
Han lyttet etter far igjen. Alice hadde visst bestemt seg for at hun ikke skulle begynne å gråte ennå, og han smilte tilbake til henne. Så la han forsiktig armen under hodet hennes som støtte, sånn han hadde sett mor gjøre. Med den andre hånden lirket han løs den anordningen hun halvveis lå i. Det var ikke så lett. Hun var glatt og rørte på seg hele tiden.
Til slutt fikk han løs stativet og skjøv det forsiktig vekk. Nå hvilte hele hennes tyngde mot hans venstre arm. Den søte, kvalmende lukten ble stadig sterkere, og han snudde hodet i vemmelse. Han kjente blikket hennes brenne mot kinnene, og huden hennes var våt og sleip mot armen hans. Han hatet henne for at hun fikk ham til å kjenne lukten igjen, for at hun tvang ham til å huske.
Sakte dro han vekk armen og så på henne. Hodet hennes falt bakover i badekaret, og akkurat idet det traff vannet, trakk hun pusten for å skrike. Men da var det for sent, og det lille ansiktet forsvant under vannflaten. Øynene stirret på ham under det urolige vannet. Hun veivet med armer og bein, men hun klarte ikke å komme seg opp, hun var for liten, for svak. Han trengte ikke engang å holde hodet hennes nede. Det lå mot bunnen, og det eneste hun kunne gjøre, var å bevege det fra side til side.
Han satte seg på huk, la kinnet mot kanten av badekaret og betraktet henne, så på hvordan hun kjempet. Hun skulle ikke ha prøvd å ta fra ham den vakre moren hans. Hun
fortjente å dø. Det var ikke hans feil.
Etter en stund sluttet beina og armene hennes å bevege seg og sank sakte mot bunnen. Han kjente at han slappet av. Lukten var borte, og han kunne puste igjen. Alt skulle bli som før. Med hodet skrått hvilende mot den kalde emaljen stirret han på Alice, som nå lå helt stille.
Til toppen