| Forfatter: | Irène Némirovsky |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 128 |
| Forlag: | Arneberg |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Chaleur du sang |
| Oversatt av: | Jensen, Kjell Olaf |
| ISBN/EAN: | 9788291614694 |
| Kategori: | Romaner |
Av Christian Daae Gruehagen
En av de mest bemerkelsesverdige skjønnlitterære utgivelsene i Norge i 2006 var skrevet i Frankrike i 1942. Dette var russisk-jødiske Irène Némirovskys mesterverk Storm i juni, en bok som har solgt over 1,5 millioner eksemplarer på 30 forskjellige språk siden utgivelsen i Frankrike i 2004. Årets bok av samme forfatter har også ligget nedstøvet og bortgjemt i nesten 70 år, før den nå foreligger som en svært leseverdig og tidløs fortelling.
Vakkert ubehag
Det er en vakker, men også ubehagelig og nådeløs historie Irène Némirovsky forteller oss over 126 sider. En fortelling om den aldrende og tilbaketrukne Silvio, og hans betraktninger om menneskene i en liten og isolert landsby i mellomkrigstidens Frankrike. Hett blod begynner med forberedelsene til bryllupet mellom Colette, datteren til Silvios kusine Hélène, og hennes utkårede Jean. «Dere er et mønsterekteskap,» sier Jean og henvender seg til Colettes foreldre, og slik blir boka en fortelling om forhåpninger og ønsker om en ekteskapelig kjærlighet. Men dette ønsket om et ukomplisert kjærlighetsliv skal snart slå sprekker, til fordel for et uimotståelig begjær – et begjær som er uforutsigbart og som ikke tar hensyn til den skikk og bruk som råder i den lille landsbyen.
En hensynsløs drivkraft
Silvios beskrivelser er objektive og tidvis desillusjonerte, men ikke uten en viss elskverdighet og interesse for menneskene han omgås. Han har selv trukket seg tilbake fra omverdenen, og han hevder han har mistet ungdommens «hete blod» – den lidenskapen og nysgjerrigheten som er selve drivkraften i livet. Det er nettopp dette hete blodet, eller ilden, Némirovsky beskriver inngående. «Hvem har vel ikke fått livet underlig deformert og bøyd av denne ilden, i en retning som står i strid med ens dypere natur?» spør Silvio. For denne drivkraften i mennesket, som knyttes opp til kjærligheten og lidenskapen, fører med seg handlinger som ikke er akseptert på den konservative franske landsbygda. Slik dannes romanens ramme – hvis man kan kalle dette en roman – for fortellingen har novellens stramhet og intense form uten at dette går på bekostning av bokas detaljrikdom.
Fortellerens hemmeligheter
Etter hvert som fortellingen tetner til, blir også Silvios egne erfaringer avslørt, noe som belyser hans engasjement i menneskene rundt ham. Det som skulle være historien om kjærligheten og sviket i en fransk landsby, utvikler seg til å bli en historie om fortelleren selv. Hvem er han? Hvorfor reagerer han som han gjør? Hvorfor trekker han seg tilbake? «For å si som sant er, gjorde jeg så mye galskap i min i min ungdom at jeg ikke hadde noen rett til å opptre strengt, og for noen vakre galskaper kjærligheten fører til.»
Litterær rikdom
Némirovsky beveger seg mot romantikken i sine beskrivelser av folk på den franske landsbygda, et sted der vær og vind knyttes opp mot menneskenes lidenskap og følelser. Det som kan minne om klisjéer, blir likevel aldri tomme fraser, men heller en imponerende, og ikke minst en språklig levende skildring av menneskers følelsesliv. «Jeg vet ikke om et menneske skaper sitt eget liv, men det som er sikkert, er at det livet mennesket har levet, til slutt forvandler det.» Némirovsky behersker den skjønnlitterære sjangeren på en enestående god måte og makter å formidle en sjelden innsikt i menneskers vilkår og psykologi. Dette gjør boka til en tidløs beretning om menneskers nådeløse behov for kjærlighet og lidenskap.
«Hvorfor blir du kalt Silvio, onkel?» spør Colette.
«En vakker dame som var forelsket i meg, syntes jeg lignet en gondolier. Den gangen, for 30 år siden, hadde jeg nemlig spiss mustasje og svart hår. Dermed omgjorde hun fornavnet mitt, Sylvestre, til Silvio.»
«Nei da, det er en faun du ligner,» sier Colette, «med den brede pannen, oppstoppernesen, de spisse ørene og de smilende øynene. Sylvestre, mannen fra skogene. Det kler deg svært godt.»
Colette er den jeg foretrekker av alle Hélènes barn. Hun er ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild. Øynene hennes smiler også, munnen er bred, det svarte håret er lett, og små krøller titter frem fra sjalet hun har trukket over hodet – hun påsto nemlig at hun kjente trekk i nakken. Folk sier at hun ligner på Hélène som ung. Men det kan jeg ikke huske. Etter at den tredje sønnen hennes ble født, vesle Loulou som nå er ni år gammel, har Hélène lagt på seg, og den 48 år gamle kvinnen med den myke, falmede huden dekker i hukommelsen min over den 20 år gamle Hélène som jeg kjente. Nå har hun et uttrykk av lykkelig ro som virker avslappende.
Denne aftenen hos meg var egentlig et offisielt presentasjonsbesøk: Jeg skulle få treffe Colettes forlovede, en viss Jean Dorin, i Dorin-familien fra Moulin-Neuf, de har vært
mølleeiere i slektledd etter slektledd. En fin elv, grønn og skummende, renner rett forbi møllen. Jeg pleide å fiske ørret der mens gamle Dorin levet.
«Du får spandere noen gode fiskemiddager på oss, Colette,» sa jeg.
François sa nei takk til punsjen min, han drakk bare vann. Han har et spisst, tynt og grått fippskjegg som han kjærtegnet forsiktig med hånden.
«Du kommer ikke til å savne verden når du har forlatt den,» bemerket jeg, «eller snarere når den har forlatt deg, slik den har gjort med meg ...»
Av og til har jeg nemlig en følelse av å være forkastet av livet, som i altfor grov sjø.
