«Like mye et familiedrama som en kjærlighetshistorie ... Hvis du, i likhet med Trevor, ønsker å roe ned og fokusere på det som egentlig er viktig, er Hjemkomsten den hjertevarme boken du har ventet på.»
BookPage

"Sparks' fans vil elske den, og de som ikke før har lest hans romantiske bøker, vil bli hekta." 
Northern Virginia Magazine

"En herlig bok som flyter som honning." 
BookTrib

"Vil trekke deg inn fra første side." 
Popsugar

Til toppen

–Jeg skriver for å leve!

–Jeg har lest bøker helt fra jeg var et par år, det er det som gjør at jeg skriver. Og jeg hater klisjeer, men denne elsker jeg: Jeg lever ikke for å skrive. Jeg skriver for å leve!

Han er en av verdens mest populære forfattere. Alle bøkene hans har vært på bestselgerlisten til New York Times, hele 115 millioner eksemplarer er solgt i 55 ulike språk. Bare i USA har 75 millioner Nicholas Sparks-bøker gledet leselystne amerikanere. Han er ikke bare forfatter, han er et fenomen som skrev sin første roman som 28-åring. 11 av bøkene hans er filmatisert, og mye tyder på at også hans 22. roman – Hjemkomsten – egner seg perfekt for lerretet.

Opplevd både lykke og sorg

–Som mange av de andre bøkene mine, inkluderer også Hjemkomsten tragiske elementer. For meg er det tragiske en opplagt del av en kjærlighetsroman. Kjærlighet handler om dramatikk, da må jeg som forfatter spille på lesernes følelser negativt og positivt. Jeg vil at leserne mine skal føle mye forskjellig, derfor er Hjemkomsten full av empati, håp, lykke, kjærlighet, anger og tristhet. I tillegg er mange av bøkene mine inspirert av hendelser i min egen familie. Vi har – som mange andre familier – opplevd både lykke og sorg, sier Nicholas Sparks i et intervju.

Engasjert i veldighetsarbeid

Vi er vant til at Nicholas Sparks kommer med en ny bok hvert år, men før Hjemkomsten kom i høst, hadde han et avbrekk på to og et halvt år. Kanskje fordi han bruker veldig mye tid på å engasjere seg i veldedighetsarbeid lokalt, nasjonalt og globalt. Familien Sparks har stiftet The Nicholas Sparks Foundation, en stiftelse som arbeider for kulturell og internasjonal forståelse hos studenter ved å finansiere deres studieopphold utenlands. Han bidrar dessuten økonomisk til et eget studium innen skriveopplæring, der stiftelsen finansierer både drift og stipendier til studenter ved The University of Notre Dame i North Carolina.

Vil overraske leseren

–Jeg elsker å bidra til at det vokser frem nye talenter innen kreativ skriving, ikke minst i min sjanger, som handler om underholdning. Hjemkomsten er et typisk produkt av alt jeg kan om sjangeren, for eksempel at fortellerstemme, tempo og struktur skal varieres fordi mine lesere gjerne vil bli overrasket. Hver gang jeg setter meg for å skrive, er det som å finne opp hjulet. Jeg skriver bøker fra synsvinkelen til en 80 år gammel mann, en 29-årig nyskilt kvinne og en soldat i krise. Det handler uansett om å gå fullt og helt inn i den du skriver om, sier Nicholas Sparks.

Skriver fra egen by

Apropos soldat i krise – Hjemkomsten handler om en lege som kommer hjem fra militæret i Afghanistan, der han ble offer for et bombeangrep. Trevor, som legen heter, lider av PTSD (posttraumatisk stress), og boken handler blant annet om hvordan våre kriser ofte kan heles ved å hjelpe andre. Handlingen i boken er for øvrig lagt til New Bern i North Carolina, der Nicholas Sparks selv bor. Det er en by rik på amerikansk historie; her så blant annet Pepsi-Cola dagens lys i 1893, og handlingen i fem av Sparks bøker er lagt til denne sjarmerende kystbyen.

Sport, litteratur og fembarnsfar

Sparks er sporty. Så sporty at han har svært gode tider å vise til på 400 og 800 meter løping. Også her driver han veldedig arbeid, og har blant annet vært trener for lovende løpetalenter. Han løper selv 5 mil i uka, driver med styrketrening 4 ganger i uka og har også svart belte i Tae Kwon Do. Han er opptatt av å ha kontakt med leserne, elsker å være på bokturneer når det ikke er koronatid, og beklager at mailmassen er blitt så massiv at han ikke klarer å svare på alle mailene fra sine lesere. Som om ikke alt dette er nok, tilbringer han mye tid sammen med sine fem barn og sin elskede kone.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Selv på avstand skilte hun seg ut. Hun holdt en kurv over armen, og kledd i falmede jeans, hvit T-skjorte og sandaler, fremhevet det skikkelsen mer enn den kjedelige uniformen hadde gjort. Et par solbriller syntes på toppen av hodet stukket inn i pannehåret, men bortsett fra leppestiften var hun så og si usminket. Håret feide over skuldrene i utemmet skjønnhet. Jeg kunne se for meg hvordan Ms. Masterson tidligere den dagen hadde kledd på seg, latt fingrene gli gjennom håret og gitt munnen en rask omgang med leppestiften før hun hastet ut av døren. Alt dette på under fem minutter.
Det så ut som hun var alene, og etter et øyeblikks nøling begynte jeg å gå mot henne. På veien holdt jeg nesten på å kollidere med en eldre dame som sto og kikket på et fuglebur. Da jeg var kommet ganske nær, snudde Natalie seg mot meg. Hun sendte meg et fort og overrasket blikk, men da sto jeg allerede ved siden av henne.
«God morgen,» sa jeg kvitrende.
Øynene hennes glitret lattermildt. «God morgen,» svarte hun.
«Jeg vet ikke om du husker meg, men mitt navn er Trevor Benson. Vi møttes her en kveld.»
«Det husker jeg.»
«Hva er sjansen for at jeg skulle dumpe borti deg her?»
«Temmelig høy, vil jeg si,» bemerket hun, «ettersom jeg nevnte at jeg går hit med jevne mellomrom.»
«Etter din anbefaling tenkte jeg det kunne være verdt å sjekke det ut,» sa jeg. «Og forresten trengte jeg både det ene og det andre.»
«Men du har ennå ikke funnet noe du vil kjøpe?»
«Jeg tok meg en sider i sted, og jeg vurderer å kjøpe meg en strådukke som jeg så like her borte.»
«Du ser ikke ut som en type som samler på dukker.»
«Jeg tenkte at den kunne bli fint selskap når jeg drikker morgenkaffen.»
«Det var en foruroligende tanke,» sa hun, og øynene dvelte ved mine et bittelite øyeblikk for lenge. Jeg lurte på om det var hennes måte å flørte på, eller om hun gransket alle på den måten.
(...)
Nå ja, vi har alle våre hemmeligheter. Til tross for det jeg hadde fortalt henne om min fortid, var jeg fortsatt en fremmed for henne, så det var ingen grunn til at hun skulle dele sine hemmeligheter med meg, hva de enn nå måtte være. Men som jeg ble stående og reflektere over situasjonen, klarte jeg ikke å riste av meg fornemmelsen om at Natalie var mindre bekymret for det hennes hemmeligheter kunne avsløre, enn den skyldfølelsen disse syntes å gi henne.

Til toppen