«Jeg holdt i Bergur, hvisker han. Jeg holdt i ham så lenge jeg kunne. Så var han ikke der lenger. Jeg var helt alene. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg kunne ikke gjøre noe, hvisker han. Det var ikke noe jeg kunne gjøre ...»
Nærmest som et årlig selvpiningsritual har Erlendur tatt den lange veien tilbake til hjemtraktene i Østfjorden. Hvert år har han gått den samme veien faren, lillebroren Bergur og han selv tok for mange år siden. Hele veien på jakt etter spor, et vink, et svar på hva som skjedde den skjebnesvangre vinterdagen da broren ble borte. Savnet etter broren, den evig dårlige samvittigheten og selvpiningen han har bedrevet i alle år har vært med på å forme Erlendur. Politimannen som aldri helt har følt seg hjemme i det moderne Island og i storbyen Reykjavik. Man kan nesten se hans yrkesvalg som en evigvarende botsøvelse, der han heller fordyper seg i gamle forsvinningssaker og islandske myter enn å ta del i det som skjer rundt ham.
Historien blir borte Installert i det som er igjen av barndomshjemmet Bakkasel i hjembygda treffer Erlendur en dag revejegeren Bóas. Revejegeren husker godt Bergurs forvinning og var en av de som var med på letingen i snøstormen da gutten ble borte, men han husker også en annen forsvinningsepisode – Mathildur som forsvant i 1942.«Historien om Mathildur blir borte med oss gamlingene, sier Bóas». Men da har han ikke regnet med Erlendur, mannen som lever for gamle forsvinningshistorier ...
Møter motstand Den første det er naturlig å oppsøke for Erlendur er Mathildurs eneste gjenlevende slektning og søster, Hrund. Det blir i utgangspunktet et alt annet enn hjertelig møte. Men da Erlendur får presentert seg og avkreftet at han har noe å gjøre med utbyggingen av det gigantiske aluminiumsanlegget som er med på å forandre bygda, stiger stemningen et par hakk. Samme dag som Mathildur forsvant var en tropp britiske soldater på vei over fjellet – i motsatt retning. De ble også overrasket av uværet, men ingen av soldatene kunne huske å ha møtt Mathildur på veien. Mathildurs ektemann, Jacob, druknet noen år etter hennes forsvinning, men hans gamle venn Ezra lever fortsatt, og kan også fylle inn biter av historien. Og slik nøster Erlendur videre – fra den ene pensjonisten til den andre. Gamle, ensomme mennesker som husker godt, men som ikke alltid er like interesserte i å dele hemmeligheter fra fortiden med politimannen fra storbyen.