«Nei, det gjør bare vondt. Du er jo ikke virkelig her»,
svarer jeg. Han sender et spørsmålstegn tilbake.
Jeg svarer ikke.
Det går en lang time.
Jeg må holde meg fast i senga for ikke å gå ned til han.
Kenneth er i samme hus som meg. Det er siste sjanse til å si noe til han. Siste sjanse for resten av livet.
Jeg må gå ned og snakke med han.
Jeg klarer ikke dette.
Jeg er skapt for å leve her i verden uten hud, skapt for å få slag på slag.
Jeg strammer meg opp og går ned.
Det har vært en glede å skrive denne historien, en glede
å møte Maja og personene i hennes liv. Jeg håper boken
også vil gi deg en god opplevelse.