1967 var «the summer of love» da hippiene satte farge på verden. 1968 er kjent som opprørsåret, men var også det året de unge trakk inn til storbyene for å se om hippiene virkelig fantes. Var det sant at det eksisterte fantasifulle og frie mennesker som brant for fred, kjærlighet og en utvidet virkelighetsforståelse? Historiene om hva de unge opplevde denne sommeren er mange og svært forskjellige. Noen ble skuffet, noen forteller om den lykkeligste perioden i deres liv, noen om viktige impulser de tok med seg videre, mens andre døde under utprøving av nye rusmidler.
Arne Øgaard er en av dem som opplevde mye på denne tiden, og han betegner seg selv som en overlevende hippie. Alt som er nedtegnet om hippiene i denne boken bygger på direkte observasjon av eget og nære venners liv eller på oppgitte kilder. Selv om hippibevegelsen aldri ble stor i Norge, fortsatte noe av deres inspirasjon videre i jordbrukskollektiver og andre former for motkultur.
Hippienes drømmer om en bedre verden var utvilsomt gode, men deres forståelse av seg selv, verden og kjærligheten var utilstrekkelig. Arne Øgaard har de etterfølgende 50 årene arbeidet videre med å komme til en dypere erkjennelse av disse områdene. Det ville være lite hippieaktig å fremlegge dette som en tørr akademisk analyse. Han har i stedet valgt å fremstille sin innsikt gjennom bilder i en fortelling som binder sammen det historiske stoffet og fordypelsen i kjærlighetens gåte.
