| Forfatter: | Laurence Rees |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 170 |
| Forlag: | Schibsted |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Horror in the East |
| Oversatt av: | Damsgaard, Per G. |
| ISBN/EAN: | 9788251624435 |
| Kategori: | Historie |
"Fabelaktig historiefortelling fra Laurence Rees." - Sunday Telegraph
Gjennom ti blodige år erobret keiser Hirohitos hær og flåte stadig større områder. Japanerne ville underlegge seg hele øst- og sørøst-Asia. Men da de utfordret USA ved Pearl Harbor i 1941, ble dette innledningen til en katastrofeartet slutt på imperiedrømmen. Punktum ble satt med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945.
De japanske soldatene hadde da sjokkert verden med sin brutale og bestialske fremferd mot sivilbefolkning og krigsfanger. "Uutgrunnelig" er det adjektivet som oftest er benyttet for å betegne japanere. Og hva kan fortone seg mer "uutgrunnelig" enn japanernes adferd under annne verdenskrig? Angrepet på Pearl Harbor, dyrkelsen av keiseren som gud, viljen til å gå i døden som kamikazeflygere, mishandlingen av allierte krigsfanger, de opprørende krigsforbrytelsene mot kvinner og barn i Kina - alle disse handlingene og flere til er vanskelige, for ikke å si umulige, å forstå for oss i den vestlige verden.
Laurence Rees, forfatter av flere bøker om annen verdenskrig, har møtt flere av krigsforbryterne og deres ofre. I boken setter Laurence Rees søkelyset mot grusomhetene og overgrepene som japanske soldater begikk under 2. verdenskrig. Hvorfor begikk japanske soldater slike uhyrlige voldshandlinger mot kinesiske sivile og mot allierte krigsfanger?
”Etter ankomsten til Kina gjennomgikk soldatene ekstra trening basert på forestillingen om at fienden de kjempet mot var ”under det menneskelige nivået”. Hajime Kondo oppdaget hva denne treningen gikk ut på først da han og kameratene hans ble beordret ut på en stor, åpen plass. Lengst borte på plassen sto noen kinesiske menn bundet til trærne. ”Vi ante ikke hva som foregikk,” forteller Kondo. Så sa sjefen: ”Vi skal ha bajonettrening.” Vi festet bajonettene, og så skulle vi løpe to om gangen frem og stikke med bajonettene. Da det gikk opp for meg at vi drepte dem, at vi stakk levende mennesker, begynte jeg å skjelve. Jeg var nummer sju eller åtte til å gjøre det. Da ordren ble gitt, løp jeg frem mot min mann og stakk bajonetten inn i ham, og bajonetten gled veldig lett inn i kroppen. Jeg lærte at det var lett å stikke ned et menneske med bajonetten. Vi lærte det med våre egne hender. Da jeg først hadde gjort det, ble det enkelt. Jeg tenkte aldri mer på mannen jeg drepte.””
