Fra forordet Hvem er jeg? Finnes det noe verre enn selvransakelse, å stirre inn i ditt eget liv, inn i det ugjennomtrengelige sinnets ego? Å lete etter noe du ikke vet hva er. Stille seg spørsmål mistenksomhet, hva for en mann er jeg? I en krets av venner, alltid å være ensom, alene. Ensom, der inne i deg selv, der ingen ser. Et ansikt kan gråte, men sannheten dypt der inne er bare din egen. Alltid på søking, alltid en trang til å vite, lik en oppdagelsesreisende, en arkeolog eller astrolog. Hva er jeg for et menneske, betyr jeg noe, eller ikke? Hva rommer min skapning av evner, hva er det som stenger for et klarere syn? Jeg kan bare stille spørsmål, fortvilede spørsmål, uten å finne et eneste svar. Er jeg blant venner, da er jeg blant dem, men allikevel ikke en av dem. Alltid viker jeg tilbake som om jeg omsluttes av en usynlig myr, et panser av ugjennomtrengelighet.
