Som et vilt dyr kastet hun seg over ham igjen og prøvde å vriste Berettaen ut av hånden hans. Janson tok rolig et steg bakover og dro tilbake skyvelåsen med tommelfingeren.
Blikket hennes sprang hele tiden til Berettaen.
"Du er overmannet, Janson," sa hun. "Ingen feite ambassadefolk denne gangen. Denne gangen bestemte de seg for å sende de aller beste." Etter den nasale aksenten å dømme var hun fra Appalachene. Tonen i stemmen var tilgjort nonchalant; det var ikke vanskelig å se at hun var anspent og nervøs.
Var de skrytende ordene myntet på ham eller på henne? Prøvde hun å ta motet fra ham eller styrke sitt eget mot?
Han ga henne et vennlig og nedlatende smil. "La meg nå gi deg et veldig rimelig tilbud: Enten synger du, eller så dreper jeg deg."
Hun snøftet. "Tror du at det er førtisju du har her? Drøm videre, gammer'n."
"Hva er det du snakker om?"
"Det vil gjøre meg til nummer førtisju." Da han ikke svarte, la hun til: "Du har drept førtiseks, ikke sant? Jeg snakker om godkjente drap i felten."
Janson ble kald innvendig. Tallet - som aldri gjorde ham stolt, bare motløs - var korrekt. Men det var et tall veldig få kjente.
Til toppen