Fantasiens triumf

- Vi har behov for mer kreativitet og innbilningskraft i den utenrikspolitiske debatten, sier Jan Kjærstad.

AV BENDIK WOLD

Jeg skal intervjue Jan Kjærstad. Som møtested har han foreslått Bølgen & Mois filial på Briskeby, et lite frisbeekast unna hjemmet til Odd Marius Walaker, hovedperson i romanen Jeg er brødrene Walker. Jeg ankommer restauranten ti minutter for tidlig, og prikker en kelner (ung og svensk, så klart) på skulderen:
 – Jeg er to. Vi skal spise.
 Oppsperrede øyne, pomadert lugg i ulage:
 – Du är två? Jaha ja? 
 Straks etterpå kommer Kjærstad og bringer balanse i regnskapet. Men kelneren fortsetter å se rart på meg, som om han heller enn kaffe og vann kunne tenke seg å servere en schizofrenidiagnose. Til gjengjeld er det en setting som kler ettermiddagens tema: Jeg er brødrene Walker handler om en ung mann som faktisk opplever å «folde (seg) ut i et knippe med skikkelser», liksom en fjern slektning av portugiseren Fernando Pessoa eller den svenske poeten Öyvind Fahlström – «Jag lever tusen liv på samma tid».
 – Pessoa er en åpenbar referanse, ja. Samtidig opplever Odd Marius noe som stikker dypere enn Pessoas enkle identitetslek, sier Kjærstad.
 – Som han uttrykker det selv: Det handler ikke om å splitte seg opp, men om å øke sin vidde. Jeg beskriver en type bevissthetsutvidelse som ikke er så lett å forklare, enda mange av oss har tilsvarende opplevelser. Bokas underliggende spørsmål er kanskje: Kan en 15-åring være verdens smarteste menneske? Selv er jeg tilbøyelig til å svare «ja». Se på Rimbaud – han skrev alle sine beste dikt før han var ferdig med tenårene. Vi maser mye om betydningen av å «bli voksen», men hovedpersonen min er på mange måter mer voksen som 15-årig skoleelev enn i rollen som landets statsminister 20–30 år seinere.

Med nye øyne
Kjærstads nye bok er blitt markedsført som en «oppvekstroman». Selv foretrekker han merkelappen «en roman om menneskets muligheter». For det fins altså et nåtidsplan i boka, hvor hovedpersonen er nødt til å styre nasjonen klar av en ikke-identifiserbar terrortrussel. Handlingslammelsen i toppen av regjeringsbygningen står i skarp kontrast til Odd Marius’ hektiske ungdomsår, da han var i besittelse av hva han kaller «W-potensen».
 – Hva denne W-potensen skyldes? Selv sporer han den tilbake til en dramatisk sykkelvelt på Slottsplassen i Oslo. Da han kravler opp av grusen, ser han verden med nye øyne. Opplevelsen kan minne om et profetkall: «Du skal gå med meg,» sier Gud, men den utvalgte vegrer seg. Det er det samme med Odd Marius. Han vil bare være et barn, men blir voksen på flekken, sier Kjærstad.
 – Det vanlige vil være å skylde på hormonene. Men hovedpersonen selv avfeier alle slike forklaringer. Han er også skeptisk til psykologisk dybdeboring – selv om en freudiansk terapeut ville hatt mye å meske seg med. For eksempel hadde Odd Marius en tvillingbror som døde under svangerskapet.
 – Du er ingen tilhenger av den psykologiske realismen, men legger inn mange slike ansatser i karaktertegningen?
 – Jeg har aldri vært direkte motstander av Freud og psykoanalysen. Derimot er jeg kritisk til hvilken plass disse teoriene har fått i litteraturteorien. Jeg har vært opptatt av å skildre mennesker horisontalt, ikke vertikalt. Jeg vil ut i bredden – ikke ned i dypet.

«Stemmeroman»
Mangt kan sies om norsk samtidslitteratur, men vi er i hvert fall velsignet med et knippe durkdrevne «kanoner» som ikke viker unna for formeksperimenter. Kjartan Fløgstads bøker blir bare mer polyfone med årene, Dag Solstad har på sine eldre dager begynt å skrive fotnoteromaner – og det som slår en først i møte med Kjærstads nyeste utgivelse, er nettopp formen: hyppige overstrykninger, ulike skrifttyper, et språk som hermer vestkantungdommens lingo i årene 1984-85.
 – Dette er vel en typisk «stemmeroman», en sjanger jeg ikke har benyttet meg av siden Rand i 1990. Jeg slet lenge med å finne fram til det riktige stemmeleiet, blant annet gjenleste jeg klassikere som Anthony Burgess’ A Clockwork Orange, J. D. Salingers Catcher in the Rye og Axel Jensens Line. Men i begynnelsen gikk jeg i den klassiske fella: Jeg overdrev. Boka ble altfor sær. Samtidig var det et poeng å vise fram en språkføring som begynner famlende, men som blir mer selvsikker og koherent etter hvert som hovedpersonen modnes.
 – Er du redd for å miste lesere med denne romanen?
 – Ikke egentlig. Dette er nok ingen potensiell bestselger. Til dét er den for snedig, for maniert. På den annen side: Enhver roman er et system av manierte uttrykk – forskjellen er at vi i mainstream-romanens tilfelle har vent oss til det manierte.  
 – Bokas åpningskapittel minnet meg litt om første sesong av tv-serien The Wire: Som tilskuer blir du kastet rett inn i et univers du ikke kjenner, og må selv lære deg sjargong og sosiale koder for å henge med i svingene ...
 – Det er vel noe sånt jeg har forsøkt å oppnå. Jeg har bestandig ment at en roman fungerer optimalt først idet leseren blir med-dikter. Lesningen skal være et arbeid, men et morsomt arbeid – boka skal pirre nysgjerrigheten din.

LSD-tripp
Uten å si for mye om handlingen i boka, kan vi røpe at hovedpersonens W-potens – som potenser flest – er utstyrt med en holdbarhetsdato. Forelskelsen falmer, bevissthetsstrømmen avtar, og han begynner så smått å finne sin form som autonomt individ. Som leser blir man sittende igjen med noe som kan likne en mild sorg, og man spør seg selv: Kunne denne «landingen» vært unngått? Eller er vi bare i stand til å realisere vårt fulle menneskelige potensial i kortere perioder av gangen?
 – Odd Marius har utvilsomt hatt lillefingeren borti noe stort. Men hvorfor han trekker seg unna? Det vet jeg ærlig talt ikke, og det er denne bokas store gåte, sier Kjærstad.
 – Jeg har vel en idé om at slike opplevelser er nokså utmattende. Å leve flere liv parallelt – det tar på. Slik er det jo også med kreativitet; etter en intens skriveperiode kan det føles som du har vært på en dårlig LSD-tripp. Du har brent av noen koblinger i hodet.
 Så må det likevel understrekes: Jeg er brødrene Walker er ingen pessimistisk bok. Tvert imot bevrer den av tiltro til mennesket og dets innbilningskraft. Scenene fra regjeringsbyggets øverste etasje kan leses som en påminnelse om at ikke bare forstandsevner, men også fantasi og kreativitet må regnes med blant de politiske dydene.
 – Etter 11. september var det mange som beklaget seg over at katastrofen ikke hadde latt seg forutse. Men hei: Mennesket har aldri klart å se inn i framtida. 9. april 1940 mistet folk munn og mæle da tyskerne seilte opp Oslofjorden – de trodde de så spøkelser, smiler Kjærstad.
 – Iblant kan det virke som fantasien er bannlyst fra den utenrikspolitiske debatten. Jeg tror det er en feiltakelse. Hvis vi ønsker å føre sivilisasjonen videre, må vi ta i bruk alle menneskelige ressurser – forestillingsevnen inkludert.

Til toppen