| Forfatter: | Per Petterson |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2008 |
| Antall sider: | 234 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Arvid Jansen |
| Serienummer: | 4 |
| ISBN/EAN: | 9788249505951 |
| Kategori: | Romaner |
Omtale Jeg forbanner tidens elv
Den nådeløse tiden
Arvid får vite at mora skal dø av kreft. Hun har reist tilbake til Danmark, for å ta et oppgjør med fortida si. Arvid følger etter. Han har ikke snakka med mora si på lenge, fordi han er redd for hva hun vil si om livet han lever.
Jeg forbanner tidens elv handler om å bli fanget av egne handlinger, om tida som maler alt i stykker, og om å vende tilbake for å gjøre opp – uten å klare det. Romanen speiler to skjebner: en mor og en sønn som begge har gjort skjebnesvangre valg.
Ny tematikk
Den stolte og egenrådige morsfiguren gjenkjennes fra Pettersons roman Til Sibir. Hovedpersonen Arvid Jansen er også en gjenganger fra tidligere bøker. Men samtidig som Petterson vender tilbake til et gammelt univers, introduserer han nye temaer. Trøblete relasjoner mellom far og sønn har vært forfatterens kjennemerke. Når han denne gangen tar tak i forholdet mellom mor og sønn, blir ikke konfliktene akkurat enklere. I motsetning til mutte og uverbale farsfigurer er dette en kvinne som svarer for seg, ofte med sylspiss tunge.
Petterson har også vært opptatt av barnets opplevelse av foreldrenes svik. Denne gangen er det kanskje snarere en sønns svik som tematiseres, noe som også innebærer en sterkere politisk tendens i forfatterskapet. I romanens sentrum står dagen da Arvid begeistret innvier mora i sitt nye prosjekt: Han skal slutte på høyskolen og bli arbeider. Hun slår han med flat hånd, og det kommer en brist inn i forholdet, som aldri heles. Arvid vil ikke skuffe noen. Men moras skuffelse grenser til forakt.
Hjemløshet
Pettersons karakterer har alltid hatt tydelig tilhørighet i arbeiderklassen, hvor livets harde realiteter utgjør et skjebnefellesskap, på godt og vondt. Men da Arvid går inn i ml-bevegelsen på 70-tallet, gjør dette valget han til en hjemløs blant sine egne. Når norske forfattere har skrevet om AKP-ml, har det gjerne dreid seg om den intellektuelles lengsel etter en idealisert arbeiderfiksjon. Her er det omvendt. Å melde seg inn blir å melde seg ut av arbeiderklassen. Arvids lengsel blir en hjemlengsel, og en lengsel etter mor.
Petterson gir et befriende jordnært portrett av den famøse bevegelsen. Maoisten som prøver å overtale Arvid til å proletarisere seg, peker megetsigende ut vinduet på Dæhlenenga, men i feil retning: mot Munch-museet, ikke moras fabrikk. Arvid sier ja fordi han ikke vil skuffe noen, men blir selv den eneste som følger oppfordringen – akkurat som han gjorde i speideren.
Sammenbrudd
Romanen har to tidsplan, med et stort hull i midten. Dette er et effektivt grep, som skaper spenning rundt hva som kan ha skjedd i mellomtiden. I tilbakeblikkene til 70-tallet er det klart at dette også var en lykkelig tid, da Arvid ble sammen med kvinnen han senere skal skilles fra. Men etter alt å dømme har Arvid blitt en ganske fortvila figur i sitt eget liv. Han er en usikker person som hele tiden ser seg sjøl utenfra, og har kommet i utakt med tida. I 1989 har kona gått lei, samtidig som de politiske utopiene har mista gløden. Arvid er på kant med både omgivelsene, historia og seg selv, og nærmer seg et sammenbrudd. Da Berlinmuren faller, er det mye som ramler sammen i livet hans.
Tidens elv
I sitt forsøk på å ta igjen det tapte gjør Arvid en smertefull erfaring: Det er for seint. Mora ønsker ikke hans sympati eller hjelp. Han blir selv et barn i møte med henne, som gjør alt for å bli likt, sett og akseptert, men klarer stadig å ødelegge for seg sjøl. Man kan nok si at han kommer dårligst ut i forsøket på å gjøre opp, og det er en stille desperasjon i dette. Han får aldri sagt de rette orda. Og er det egentlig mulig? Ord er kanskje ikke nok, når tida har malt et forhold i stykker. Det er en besk avslutning, der leseren etterlates med forbannelsen av tidens elv.
Intervju
Skriftarbeid
Av Tollef Mjaugedal
Et sekund kan endre alt. Arvid får plutselig en ørefik, mens han entusiastisk forteller mora si om en stor beslutning: Han skal slutte på høyskolen, og bli fabrikkarbeider, som hun selv er. Per Petterson ble selv overraska da mora slo til sønnen sin – han visste ikke at det skulle skje før han skrev det. Men i ettertid er handlingen lettere å forstå.
- Han tråkker på alle hennes forhåpninger, alt hun står for, sier Petterson.
Ikke rå på å lykkes
Jeg forbanner tidens elv handler om en sønn som har blitt hjemløs i sitt eget liv, og lengter tilbake. Petterson sier han har sympati med Arvid, selv om hovedpersonen kan virke både patetisk og narsissistisk.
- Arvid vil være en forskjell i tida. Det får han ikke til. Da må du lage en ramme rundt livet ditt slik det ble, men han er ikke så god på det. Han er i det hele tatt ikke så rå på å lykkes.
Det blir aldri noen forsoning. Mor og sønn er to planeter i hver sin bane, de kommer aldri nær, sier Petterson, som selv synes mora er en hard negl. Det er en nådeløshet i romanens avslutning som treffer leseren rett i magen.
- Kona mi gråt da jeg leste slutten, og jeg tenkte: Hva har jeg gjort? Men slutten bekrefter dessverre bare hvordan det har vært. De avviser hverandre, de vet det ikke, og det er katastrofalt på begge sider.
Dobbel arbeider
Petterson synes han har skrevet en trist bok, og er spent på mottagelsen. Han har fritt brukt stoff fra sitt eget liv i skriveprosessen, og den sterke morsskikkelsen har en viss biografisk forankring.
- Mora mi ligna litt. Hun var selvlært, leste Blikktrommen på tysk da den kom ut. Jeg skulle liksom være den intellektuelle i familien, men skjønte at jeg ikke kom i nærheten av hennes nivå. Jeg måtte finne min egen vei. Men hun støtta meg i valgene jeg gjorde. Etter hvert.
I likhet med hovedpersonen i sin roman ble Petterson med i ml-bevegelsen, og var også fabrikkarbeider i sine unge år. Men han opplevde den politiske dyrkingen av arbeiderklassen som et paradoks, og kjente seg ikke igjen i det glorifiserte bildet av sitt eget oppvekstmiljø. Selv så han ikke faren sin som noen helt i det hele tatt.
- Det er et tema jeg har brakt inn, denne romantiseringa av arbeiderklassen, samtidig som det har vært viktig for meg å understreke min egen tilhørighet. Dette paradokset ble veldig tydelig for meg etter hvert, og det plaga meg.
På 1970-tallet ble det lettere for arbeiderklassens sønner og døtre å gjøre klassereiser – de kunne gå videre, som det het. Petterson synes for sin del at det var en stor frigjøring å hoppe av studiene, og tror det gjaldt flere med hans bakgrunn.
- Det var mange det ikke passet for. De følte seg tvunget av tida, sier Petterson.
- Lillebroren min avviste alt det der, han skulle bli fagarbeider og gå på Vålerenga-kamper. Det var hans uttalte mål. Han var en anarkistisk type, med kjempegode venner på arbeidsplassen. Jeg syntes han var veldig tøff, og misunte han alltid evnen til å være der han var. Jeg har alltid vært mer dobbel, sånn som Arvid. Ser alt litt fra utsida.
Denne dobbelheten ser Petterson som en forutsetning for å kunne skrive – samtidig som den selvfølgelig gjør livet mer komplisert. En forfatter må stille seg utenfor og observere. Men Petterson har alltid likt å jobbe, også på fabrikk. Det gir en frihet i hodet, sier han. Slike erfaringer har han tatt med seg inn i forfatterskapet.
- Ingen bok uten fysisk arbeid, det er mitt motto, ler forfatteren.
I denne romanen kan vi lese om det omstendelige arbeidet det er å hogge ned en furu fra rota med sløv øks. Dette er et av Arvids mer desperate forsøk på å bli sett av mora. Petterson sier han elsker å få setningene til å svinge, og har selv dratt ned furuer på samme måte. Han bruker mange elementer fra sitt eget liv i skrivingen, men uten at det skal ha noen terapeutisk funksjon.
- Det er som Arvid sier et sted i boka, det dufta fjøs og mjøl, og det var noe med barndom. Ikke min barndom, men noens barndom. Du kjenner ferten av et liv som kunne vært ditt eget, men ikke helt er det. Du blir interessert i det livet, ikke ditt eget, som det faktisk har vært.
Intuisjon
Når Petterson utforsker slike liv, blir handling og personer til etter hvert, i en intuitiv prosess. Form og innhold vokser gradvis sammen til en gjennomkomponert organisk helhet. Men innfallene kommer gjerne spontant, som da det viste seg at Arvids sammenbrudd gled sammen med Berlinmurens fall.
- Året 1989 skulle egentlig bare passe til Arvids livshistorie. Men så kom jeg på dette med muren, og så klaffa det. Da kjente jeg at det gikk opp. Du må ha litt erfaring for å jobbe sånn, men jeg tror det er veldig viktig. Hvis du planlegger for mye, fungerer det ikke. Ikke for meg.
Det komponerer seg, sier Petterson. Bitene faller på plass etter hvert. Han er en setningsbasert forfatter, som legger stein på stein i et møysommelig arbeid, der magefølelsen styrer.
- Hvis jeg ikke har skrevet en god setning med substans, så klarer jeg ikke skrive den neste. Det er helt umulig. Jeg kan stå fast i måneder, og til slutt kan jeg finne på å skrive bare for å skrive, og da blir det så dårlig! Hver gang jeg ser tilbake på de avsnittene, føler jeg meg helt elendig.
Men slitet betaler seg. Pettersons setninger trekker deg inn, og tvinger deg til å kjenne skriften i kroppen. Fra bok til bok er han blitt stadig dristigere i fortellergrep og metaforbruk. I den første romanen var han mer tilbakeholden, og fortsatt mener han at ingenting er mer pinlig enn tvungen billedbruk brukt som pynt.
- Nå lar jeg bare språket mitt gjøre sånn. Jeg har en helt intuitiv tendens til å dra det veldig langt.
Og leserne griner og ler, når Petterson lar språket virke, og meisler ut livsløp. Å være forfatter er kanskje en måte å holde mulighetene åpne på, som ligner det å ha livet foran seg som ung?
- Det der er veldig viktig. Ting lukker seg. En som er 56 år, kan spørre hvorfor det ble akkurat den stien: Var du nødt, valgte du fritt, eller hva var det? Men jeg lengter ikke tilbake til den gang, ikke nostalgisk. Livet var ikke spesielt morsomt den gangen heller. Jeg syns det er mer interessant hvordan livet faktisk ble. Og hvorfor.
Utdrag
Jeg fikk ikke med meg at mora mi reiste. Jeg hadde nok med mitt eget liv. Vi hadde ikke snakka sammen på en måned eller kanskje mer, og det var vel ikke så uvanlig på den tida, i 1989, med alt det som foregikk omkring oss da, men det føltes uvanlig. Det føltes uvanlig fordi det var med vilje fra min side. Jeg prøvde å unngå henne, og det gjorde jeg fordi jeg ikke ville høre hva hun hadde å si om livet mitt.
Den ettermiddagen da mora mi tok T-banen aleine fra Veitvet i Groruddalen og ned til Jernbanetorget med den brune kofferten av imitert skinn i hånda for så å krysse den fuktige plassen på sjøsida av den gamle Østbanestasjonen med motvind i håret på vei over til det flate, forblåste terminalbygget som tilhørte J.C. Hagen & Co og den skeive utstikkeren der Holger Danske lå ved kai i sin aller siste uke, skulle det vise seg, kom jeg samtidig kjørende i en bil som ikke var min, fra grusveiene i Nittedal med døtrene mine i baksetet, den ene ti år gammel, den andre sju. Bilen var en fem år gammel sølvgrå Volkswagen Passat som tilhørte en mann jeg hadde kjent i ti år, som ville lånt meg hva som helst.
Det var i ferd med å bli mørkt akkurat da, ja mørket kom rullende som tidevannet gjorde ved kysten av Jylland da jeg var på jentenes alder, like overraskende og plutselig hver eneste gang, og det gjorde det vel fortsatt. Det var tidlig november, de to jentene i baksetet sang en Beatles-sang de hadde lært fra en av de gamle platene mine, «Michelle», kan jeg huske at det var, fra Rubber Soul, og den sangen var vel ikke noe mesterverk akkurat, men de likte Paul McCartney, han skreiv sanger det var lett for barn å synge. Og det hørtes faktisk ganske fint ut, ja til og med de setningene som liksom
skulle være på fransk, hørtes fine ut, og jeg slapp rattet mens vi kjørte den rette strekninga etter Hellerudsletta på vei mot Skjetten langs åsen og ga applaus så godt jeg kunne.
Det var fint å ha dem begge i baksetet. På den måten kunne de snakke med meg om hva de ville uten å måtte se meg i ansiktet, og jeg på min side slapp å se inn i ansiktene deres, og noen ganger lot de være å se på hverandre i tillegg, og da satt vi alle tre og glante ut av vinduene hver vår vei uten å si noe som helst, mens bilen trilla videre, og alle visste vi at ting ikke var som de skulle være. Jentene visste det, og jeg visste det, og hun som ikke satt i bilen visste det kanskje best av alle, og det var derfor hun heller ikke var med på disse turene.
Sånn var situasjonen.