Jeg kan se i mørket (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 224
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202349868
Kategori: Romaner
Omtale Jeg kan se i mørket

En vakker bok om et forstyrret sinn

Hovedpersonen i Karin Fossums nye krim heter Riktor. Han har i mange år vært ansatt på Løkka sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Han er ofte alene inne hos svært pleietrengende pasienter. Når sjansen byr seg, klyper han dem i nakkeskinnet, lugger dem i håret. Medisinene som kunne gitt lindring, heller han i do, og sprøyteinjeksjonene går rett i madrassen. Han er rett og slett Sykepleieren fra helvete.

 

Jeg kan se i mørket er en vakker bok om et forstyrret sinn. Ingen kan beskrive det å ha et hjerte av stein slik som Karin Fossum. hun griper tak i deg fra første linje, og slipper aldri taket.

Jeg kan se i mørket er en viktig bok. En roman som beveger uten å formane. En rørende historie om et skjørt sinn uten venner eller familie. Ingen emosjonell varme eller kontakt. Sosial tilbaktrekning og en jobb som utføres i iskald ensomhet. Hovedpersonens tragiske løsning og personlige paranoia er å lage en fantasiverden der han rettferdiggjør sine egne gjerninger.

Ensomhetens frihet og fortreffelighet 
Riktor heter han, og har jobbet på Løkka sykehjem i elleve år. Han er en ussel observatør til livet, som han selv sier det, en som er utenfor alt og alle. Han har ingen gode forbindelser til andre mennesker, ingen trosse som hindrer ham i å drive fritt omkring. Moren hans har fortalt at den står sterkest som står alene, og han fryder seg over ensomhetens frihet og fortreffelighet. Når han trenges opp i et hjørne, mangler han impulskontroll og evnen til å føle skyld. Riktor angrer ikke, for han er en schizoid person.

Eier ikke samvittighet
Riktors forstyrrede sinn får ham til å gjøre ting som etter hvert får alvorlige konsekvenser. Han vet hva han gjør, og har en grunn, noe så enkelt som at drankeren Arnfinn stjeler en hundrelapp fra ham. Eller når han er slem mot pasientene og gir dem sukkertøy i stedet for medisiner og lar livsnødvendige injeksjoner gå i madrassen i stedet for i kroppen. "For en ulykke at vi blir så gamle," sier han til seg selv, og fortsetter å plage de gamle. Eller når han ser en skiløper gå gjennom isen og forsvinne i dypet uten å varsle. Ingen andre har sett det, bare han. Han er den utvalgte som vet, men ikke varsler. Eller som han selv sier det: "Jeg har ikke behov for å lette på samvittigheten. Jeg eier ikke samvittighet, så det er ingenting å lette på ..."

En bok som gjør noe med deg
Når Karin Fossum skriver, virker det såre enkelt. Et par personer, en møteplass, en enkel gjerning. Mysteriet ligger ikke i hvem som er skyldig, men hvorfor? Forbrytelsen er en konsekvens av psyken, så å si uunngåelig. Sakte, men sikkert tar hun oss med inn i et sinn som er ødelagt, og viser hvordan motiv er koblet til drap. Og det kanskje viktigste grepet: Hvilke forferdelige konsekvenser det får når sånne mennesker er på feil sted til feil tid. Karin Fossum har fått mange priser for sine romaner, og vi tar neppe feil når vi antyder at dette er en roman du bare få med deg. Rett og slett fordi den gjør noe med deg.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Andre utgaver

Jeg kan se i mørket
Bokmål Ebok 2011
Jeg kan se i mørket
Bokmål Lydbok MP3-CD 2011
Jeg kan se i mørket
Bokmål Nedlastbar lydbok 2011
Jeg kan se i mørket
Bokmål Heftet 2018

Flere bøker av Karin Fossum:

Utdrag

Men altså, søster Anna, min engel. Hun er god, men hun er også skarp, som en kake med søt glasur, gjemmer hun et bittert lite bær i midten. Hun er den jeg passer meg mest for. De andre på avdelingen er ikke smarte nok til å gjennomskue meg, har ikke denn varheten som trenges for å løse de menneskelige gåtene. Og jeg er en slik menneskelig gåte. Den som hadde en kvinne! En kvinne som søster Anna, med hennes skjønnhet og hennes klokskap, hennes ukuelig vilje til å være god. Hun er blond og barmfager og vakker, med høy, hvelvet panne og runde kinn, som hos et lite og velfødd barn. Lepper røde som kirsebær, hals som en svane, et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt. Hun er på alder med meg selv, i begynnelsen av førtiårene. Og selv om hun stadig ser til min kant, så er det ikke med lyst eller lengsel, jeg har ingen slike fortreffeligheter som kvinnene drømmer om. Men jeg liker å være i nærheten av henne, kjenne lukten fra henne, og varmen, hun stråler som en ovn. Hun lyser som en sol. Hun duver som et skip. Hun er virkelig en kvinne etter mitt fordervede hjerte. Alle har kvaliteter, alle har et talent, alle har krav på respekt for den de er. Sånn liker vi mennesker å tenke. Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret. Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kanskje kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen. Men altså, søster Anna, lille vakre Anna, hun er selve engelen i fortellingen om menneskene. Noen ganger, når hun kommer gående i korridoren, blir jeg kraftløs og mo i knærne. Men gleden av å kysse søster Anna på den kirsebærrøde munnen vil aldri tilfalle meg. Jeg vet for mye om kjærlighetens marked. 

Til toppen

Om forfatter Karin Fossum

Karin Fossum:
Karakterene er det viktigste

"Jeg er ikke så opptatt av hvem som er skyldig. Jeg er mer opptatt av hva som får et menneske til å begå en ugjerning. Forbrytelsen er jo en konsekvens av psyken vår."

Karin Fossum har to litterære karrierer. En skjønnlitterær og en kriminell, så å si. Av tyve bøker dreier halvparten seg om psykologisk kriminallitteratur. Kanskje er noen av bøkene hennes hybrider. Selve intrigen er ikke så viktig for henne, det er karakterene hennes som er interessante, det er de hun identifiserer seg med. Særlig taperne, det er jo de som står for dramatikken.

Tydelige karakterer
"Karakterene i romanene mine må være tydelige. De må ha noe som gir dem et særpreg, uansett om de har hoved- eller biroller. Det kan være utseendet eller navnet, men helst må det ha med personligheten å gjøre. Leserne må bli så godt kjent med karakterene mine at de tror på dem og føler med dem, de må gjøre inntrykk. Hvis ikke blir det underholdning, og jeg skriver nok ikke først og fremst for å underholde," sier Fossum og legger til at hun er opptatt av dem som faller utenfor. Det blir stadig flere av dem som ikke greier alt de må greie i løpet av livet, og det er ikke så rart. Det er ingen ende på alt vi må greie fra vi blir født til vi går i graven, ifølge Fossum.

Lot Riktor få spillerom 
Nettopp det å skape en troverdig karakter var også drivkraften når Jeg kan se i mørket ble til. Hun ville skape en karakter som ikke taklet andres hjelpeløshet, og plasserte ham på et pleiehjem der nesten alle var hjelpeløse. Riktor skulle ikke nødvendigvis drepe, hun ville se an utviklingen hans, og det ble til at han pinte og plaget pasientene. Bevisstheten om at han var i stand til å ta liv kom etter hvert, men hun var ikke sikker på hvem han skulle ta livet av. Han var det hun kaller en schizoid krakter, en som ikke er i stand til å etablere gode forhold til andre mennesker. Rett og slett et forstyrret individ.

Lidenskap for språket 
"Jeg brukte ett år på Riktors historie. Tre måneder gikk med til å skrive selve historien, og resten gikk med til å forbedre, rendyrke, skru historien fastere sammen. Det skal ikke være noe tilfeldig i en god roman, så jeg går gjennom hver eneste setning i etterarbeidet. Jeg elsker å jobbe med språket på den måten, det er en stor lidenskap for meg. Å se at det henger sammen, at rytmen er der, at språket flyter. Jeg skreller vekk utenomsnakk, prøver å si mye på liten plass og være rett på sak hele tiden. Digresjoner lirker leserne mine ut av den kloa jeg ønsker å sette dem i fra første side, og det vil jeg helst unngå," sier Fossum.

En del av et spill
Og allerede i tittelen til den nye boka slår hun kloa i oss. Riktor føler seg utvalgt, han har et godt mørkesyn, og kan se tvers gjennom mennesker. Fossum lar han få lov til å innbille seg at han er en ekte menneskekjenner, og når det motsatte viser seg blir han både snurt og sint. Det går likevel ikke mer inn på ham enn at han går videre på sin vei som avviker, og hans paranoia er at han er en brikke av et større spill der en annen trekker i trådene, et spill som til slutt skal gi Riktor en kjæreste og livet en mening. Slik frigjør han seg fra fryktelige gjerninger, og gjør sine patologiske forestillinger til en realitet, ifølge Fossum. 

Vil forstå morderen
"Jeg prøver å forstå morderen," sier Fossum og ser tvers gjennom meg. Altså har hun en annen agenda enn mange av hennes kolleger. Hun baserer bøkene sine på noe annet enn intriger, samtidig vil hun selvsagt gripe en god intrige med begge hender hvis den skulle dukke opp. Hun er opptatt av kriminalitet som fenomen, og følger interessert med på den "virkelige" kriminaliteten. Ingen ønsker i utgangspunktet å bli morder, og det er nesten ingen som erkjenner skyld, men de fleste har det til felles at de har landet i en situasjon der de ikke klarer å se noen annen utvei enn drapet. Seriemordere har hun ingen sans for, hun befatter seg aldri med dem i bøkene sine.

En god dag på jobben
Sette seg foran skjermen om morgenen, ingen som forstyrrer, ingen googling for å sjekke og researche alt mulig hun ikke vet. Nei, bare den gode stillheten som stimulerer tankene og fantasien, og understøtter den skjøre konsentrasjonen. Å skrive hver dag, hvis ikke noe nytt så skriver hun om igjen. En viss form for struktur på dagen, inkludert tur med bikkja TinTin i den fantastiske naturen som finnes utenfor vinduet hennes. Å være inne i språket og handlingen, å være besatt av å løse språklige utfordringer med karakterene sine som eneste selskap. Å skrive er identisk med å løse problemer, og Karin Fossum løser dem hver eneste dag. Hun elsker å sitte foran skjermen. Å skrive er en kjær disiplin som bare gjøres. Rett og slett en høyt elsket aktivitet.

Karin Fossum intervjuet av Bern Roald Nilsen

Til toppen