Murveggen treffer ham kaldt over kinnbeinet og knærne knekker under ham. Han siger sammen og tar seg for så godt han kan. Hjerterytmen endrer seg. Han mister røykpakka og flaska velter. Motorsyklisten hugger tak i overarmen hans og drar ham opp. Så åpner han belteveska med den andre hånden og trekker frem en liten kniv. Andreas får et glimt av den; den har et bøyd sylskarpt blad. Han får en arm om halsen og blir trukket bakover i et hardt rykk. Knivens treskaft er kaldt mot den tynne halshuden. Knuten av angst har satt seg stramt i brystet. Han kjenner lukta fra skinndressen; bitter av lær og olje. Mannen hveser at han skal holde kjeft og bender albuen hans bak på ryggen. Andreas står på tærne av smerte. Han flytter knivspissen til nakken hans og skyver ham inn i bakgården, forbi planter i potter og tuntreet.

Andreas kikker opp mot det åpne vinduet, men ingen jente er å se. Han hører ekkoet av ropet sitt mellom veggene i bakgården. Men det er svakt, uten kraft. – Hold kjeft, sier mannen med fistelstemme. Han blir dyttet mot kjellerdøra og klarer ikke å tenke. På murveggen er det graffiti; oransje, lilla og svart skrift. Mannen drar døra opp og skyver ham ned den bratte trappa med de råtne tretrinnene. Han snubler nesten. En mainiac, et masshole. Panikken løper som elektrisitet gjennom kroppen. Det lukter jord, mugg og murstøv der nede. Lysrørene i det avskallede taket tennes automatisk med en klikkelyd; ett etter ett mens de går innover den møkkete kjellergangen. Saltutslagene har tegnet hvite striper på murveggen. Rottefellene står på rad. I Oslos kloakksystem er det hundretusenvis av rotter. Andreas fikler mobilen opp fra lomma. Han holder armene tett inntil kroppen, prøver å trykke inn et eller annet nummer, hvilket om helst, det første på lista. Eller hundre og tolv. Noen steder er det så lavt at de må bøye seg. Runde ventilasjonsrør løper langs veggen. Det er nettingboder hele veien, fulle av pappkasser, stålamper, sykler og ski.

Han kaldsvetter, er våt på hendene og glipper mobilen så den deiser i gulvet. Motorsyklisten setter beinet i korsryggen på ham, skyver ham fremover og sparker til mobilen så den sklir under nettingen og inn i en bod. Det er ingen unødvendige apper på mobilen, ingen twitter, ingen shopping, ingen GPS. Han har måttet droppe alle apper. De kommer til en gråmalt jerndør med en spake til håndtak. Mannen drar den ned og døra går sakte opp, det hviner i hengslene. Så dytter han Andreas inn i mørket. Et lite drag av råtten kjellerluft slår inn i rommet før døra lukker seg med et tungt drønn.

Til toppen