Joseph Goebbels

HOVEDBOKPRESENTASJON AV HENRIK ERIKSEN

I oktober 1923 fikk Goebbels et hefte med blanke ark «til daglig bruk» av kjæresten sin Else Janke. Om kvelden den 17. oktober skrev han i den for første gang, og dagbok fortsatte han å føre helt frem til mai 1945. Disse dagbøkene, som han egentlig hadde planer om å publisere, er viktige kilder til kunnskaper om mannen, som mange oppfatter som en av naziregimets mest avskyelige representanter. Men de er samtidig «bedragerske» i den forstand at han har hatt potensielle lesere i tankene når han skrev.

I boken kles Goebbels – han som kona Magda kalte en «djevel i menneskeham» – naken. Og det er ikke noe sympatisk bilde som tegnes av den kortvokste mannen med klumpfot, som ble vraket til aktiv krigstjeneste under første verdenskrig, men som takket være sine store talegaver og ekstreme tilpasningsevne, skulle bli en av Hitlers nærmeste og viktigste medarbeidere. Så viktig at Hitler i sitt politiske testamente, som han skrev like før han tok sitt eget liv den 30. april 1945, utnevnte ham til rikskansler.

Hvorfor og hvordan ble han, som vokste opp i en fattig, sterkt katolsk og borgerlig familie, som ønsket at han studerte teologi, han som tok en doktorgrad i litteratur og kanskje kunne blitt forfatter og professor i litteraturvitenskap, i stedet en av Nazi-Tysklands mest hensynsløse og mektigste menn?

I boken beskrives hendelsene og menneskene som påvirket morens lille «Jüppchen» gjennom hans ensomme barndom og ungdom frem til den 48 år gamle venneløse propagandaministeren og hans kone Magda begår selvmord i førerbunkeren tirsdag den 1. mai 1945, etter å ha sørget for å ta livet av sine seks barn.

Et fremtredende karaktertrekk ved maktmennesket Goebbels, var hans totale mangel på moral og empati enten de var familiemedlemmer, kolleger eller helt fremmede. Gang på gang svek han andres tillit, blåste i kjærlighets- og vennskapsforhold uten at han noen gang gir uttrykk for at han slet med samvittighetskvaler på grunn av sine handlinger. Han har tvert imot hele tiden fokus på seg selv, sin karriere og sitt eget velbefinnende. Han var så ofte utro at da Magda høsten 1938 gikk lei og truet med skilsmisse, grep Hitler inn og forlangte at Goebbels gjorde slutt på forholdet til den daværende elskerinnen, den tsjekkoslovakiske skuespillerinnen Lída Baarová. Hvis ikke, ville han, som folkene i filmstudioene i Babelsberg omtalte som «bukken fra Babelsberg», bli støtt ut i kulden. For maktmennesket Goebbels ville det vært en katastrofe å miste stillingen som propagandaminister og partisjef i Berlin, og overlevelsesinstinktet hans vant lett over den ekte kjærligheten, som han etter alt å dømme følte for Baarová. Etter dette gjorde han alt som sto i hans makt for å tekkes der Führer, vise hvor lojal han var mot ham som var blitt hans elskede og ufeilbarlige gud.

Som propagandaminister hersket Goebbels over Nazi-Tysklands kulturliv. Og rikets medier og kultur skulle være völkisch (folkelig) og kjemisk fritt for jøder. For eksempel ble bøker som ikke passet regimets kulturpolitikk svartelistet, fjernet fra hyllene i bibliotekene og hos bokhandlerne, og brent. Sigrid Undsets bøker var blant dem Goebbels forbød etter at hun i april og mai 1940 i aviser og radio hadde manet til motstand mot de tyske okkupantene i Norge. Ikke engang navnet hennes måtte nevnes i tyske medier. Knut Hamsun og hans litteratur sto høyere i kurs. Etter at Hamsun hadde besøkt Goebbels i mai 1943, sendte han propagandaministeren Nobel-medaljen han hadde mottatt i 1920, ledsaget av følgende ord: «Jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister». Og ­propagandaministeren svarte: «[...] jeg ser det som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp for et nyttig Europa og et lykkelig samfunn.»

Det var imidlertid filmen som var Goebbels’ store pasjon. Ifølge den nazistiske ideologien skulle filmindustrien være tvers igjennom tysk, men det var likevel plass for enkelte utenlandske skuespillere, bare de ikke hadde jødisk blod i årene. Svenske Zara Leander var én av dem. Den norske skuespilleren og sangeren Kirsten Heiberg, gift med den tyske komponisten Franz Groth, var også en av den nazistiske filmindustriens stjerner, og spilte i en rekke tyske filmer fra 1938 av. Selvsagt produserte propagandaministeriet propagandafilmer, men de aller, aller fleste var rene underholdningsfilmer. Det viktigste for Goebbels var å underholde tyskerne, få tankene deres bort fra regimets negative sider og krigens redsler. Han kontrollerte alt som ble formidlet gjennom radio, presse og film, og gjennom mediene og sine egne flammende taler helte han hele tiden bensin på det antisemittiske bålet. Allerede i juni 1938 skrev han i dagboken: «Jødene skal vekk fra Berlin.» Og hans antisemittisme skulle etter hvert bare bli verre og verre.

Boken inneholder et eget kapittel om Norge og Goebbels. Nordmennene er nevnt flere ganger i dagbøkene hans, som oftest på en litt overbærende måte. Men da de senket «Blücher» i Drøbaksundet, skrev han rasende i dagboken: «Nordmennene har skutt i senk den flotte Blücher. Det skal de en dag få betale dyrt for.» Da han fikk høre at landets regjering hadde flyktet, og at tyskerne ikke hadde klart å oppspore den, sukket han oppgitt i dagboken: «For et land!» Den 26. april, mens det fremdeles pågikk kamper i Norge, skrev han etter en samtale med Terboven: «[...] nordmennene arbeider lojalt. Et gemyttlig folk.» Etter hans mening var det mulig å vinne dette «gemyttlige folket» over på tysk side ved hjelp av propaganda, og etter invasjonen ble det raskt etablert en stab, som etter hvert skal ha talt 130 personer.

I slutten av november 1940 kom propagandaministeren til Oslo, og selvsagt ønsket han å besøke den tyske æreskirkegården på Ekeberg, og minnesmerket over slagkrysseren «Blücher» på Askholmene. Rørt til tårer holdt han en tale og la ned en krans for å hedre de 830 tyske soldatene og marinefolkene som omkom. Norges-besøket kunne blitt like skjebnesvangert for Goebbels, hvis Max Manus hadde gjennomført sine attentatplaner.

Boken handler om mer enn den historiske personen Paul Joseph Goebbels. Den er samtidig en tankevekkende beskrivelse av hvordan et helt folk kan forføres og forblindes av en dyktig manipulator som bruker medier som radio, presse og film for å nå sine mål. Goebbels var en karismatisk taler og en pioner i moderne propagandateknikk, og den samme teknikken og strategien har vært brukt om igjen og om igjen i moderne tid for å indoktrinere massene og egge til hat.