Judasskuddet (Innbundet)

Forfatter:

Flere mennesker ryddes av veien, og drapene kamufleres som overdosedødsfall. Politioverbetjent Cecilie Hopens oppgave blir ikke enklere når mye tyder på at de har en Judas i politiet. 

Ole Vik, tidligere lensmann i Fjellberghavn, har i alle år bebreidet seg selv for datteren Marias overdosedødsfall. Nå får han endelig mulighet til å ta et oppgjør med hennes død. Det skal vise seg at sannheten ikke var den han trodde.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 394
Forlag: Capitana
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788293671473
Kategori: Krim og spenning
Omtale Judasskuddet

Iskald beregning

Fra første side av Judasskuddet sitter vi som leser fjetret av spenning. Et dramatisk overfall på en Rema 1000-varebil utenfor Fjellberghavn ender med full drapsalarm.

Sjåføren blir drept, og den unge medpassasjeren Valentina er sjokkert vitne til det hele. For å slippe unna selv må hun rømme til skogs, med gjerningsmennene i hælene.

Vitne i fare

Politiet med overbetjent Cecilie Hopen i spissen, har få spor å gå etter. Valentina er asylsøker fra Eritrea og bor for tiden hos sin verge Ole Vik, tidligere politisjef i Fjellberghavn. Ole er en travel mann, selv om han er ute av politiet. Han er alenefar for tre bonusbarn mens kona Marte ligger på sykehus, samtidig som han bygger opp sin nye praksis, Fjell Security. Nå trenger Valentina politibeskyttelse. Hun har sett drapsmennene, og er dermed i stor fare. Det som gjør politiets arbeid ekstra krevende – og farlig – er at de etter hvert mistenker en utro tjener, en Judas, i egne rekker.

Kamuflerte drap?

Det har dessuten skjedd uvanlig mange overdosedødsfall i Fjellberghavn de siste par år; så mange at varselklokkene begynner å ringe. Politiet frykter at flere har blitt ofre for Judasskuddet – drap kamuflert som overdose. Jakten på en kynisk liga begynner, en liga som ikke kjenner noen begrensninger. Familien til kjøpmann Arne Holm er rammet. Hans 20-årige datter Elinor er rusavhengig og har en skyhøy gjeld å betale. Bakmennene skyr ingen midler. Hele familien trues, og en desperat Arne må trygle sin venn Ole Vik om hjelp.
I årevis har Ole bebreidet seg selv for at datteren Maria døde av en overdose. Nå kommer de vonde minnene tilbake. Skal han endelig få mulighet til å ta et oppgjør med datterens dødsfall?

Formidabel spenning

Jørgen Jæger har en formidabel evne til å skape spenning i historiene sine – ikke bare mot slutten, men som spenningstopper, cliffhangere, i omtrent alle kapitler! Dette gjør Judasskuddet plett umulig å legge fra seg.
Vi blir dessuten så glad i karakterene! De skrives frem med stor varme, og samtidig poengtert og likefrem, uten noe om og men. Jæger er en samfunnsengasjert forfatter, og denne gang gir han stemme til familier som lever med rusavhengige familiemedlemmer og barn. Det er komplekst og sårt for dem det gjelder, og Jæger får frem hele følelsesregisteret.

Populær forfatter

Jørgen Jæger har opparbeidet seg en solid, stor leserskare for sin frittstående krimserie om Ole Vik. I skrivende stund har Judasskuddet gått rett til topps på bokhandlernes bestselgerlister og blitt trykket i nytt opplag, og det før boka er lansert! Kombinasjonen av action, spenning og personlig varme som disse bøkene har, er uslåelig.
Vi elsker det – det håper vi du også vil gjøre!

Redaksjonen

Til toppen

Helt fantastisk
My Criminal Mind

Andre utgaver

Judasskuddet
Bokmål Ebok 2019
Judasskuddet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Jørgen Jæger:

Anmeldelser av Judasskuddet

«Hver gang jeg har lest ferdig en Jørgen Jæger-bok, føles det nesten uutholdelig lenge til neste. Gled deg, dette er hans beste!»
Tine Sundal, blogger, Terningkast 6 

«Helt fantastisk» 
My Criminal Mind, Terningkast 6

Til toppen

Intervju

Intrigemaker med engasjement og varme

Han ble forfatter i en alder av 57. Nå, 11 bøker og 16 år senere, befinner Jørgen Jæger seg i det absolutte toppsjiktet av krimforfattere i Norge. Leserne får rett og slett ikke nok av den sjarmerende og dyktige «brumlebassen» Ole Vik.

I disse dager lanserer Jørgen Jæger sin 11. frittstående krimbok om Ole Vik, og allerede før utgivelse havnet Judasskuddet øverst på salgslistene og nytt opplag måtte trykkes. Det er solgt en halv million av forfatterens bøker i Norge, og mer enn 250.000 eksemplarer bare de siste to år. 

Suksessformelen

Jæger er kjent for å kombinere action, spenning og gode intriger med dyktig politiarbeid og samfunnsengasjement – og ikke minst med en lun og vennlig tone og karakterer man blir glad i.
Ole Vik er nå i 50-årene, tidligere lensmann i den lille fiktive vestlandsbyen Fjellberghavn. På spørsmål om det er en bit av ham selv i sin hovedkarakter, har forfatteren tidligere uttalt til Bergensmagasinet:
– Jeg har en del likheter med Ole Vik, blant annet hangen etter mat. Jeg kan beskrive hans sultfølelse med skikkelig innlevelse. Ole er overvektig, og det er jeg også, men Ole mer. Ellers kanaliserer jeg en del av mine verdier gjennom Ole, men han er en mye mer krass og brysk person enn meg, så der stopper likheten. Egentlig er han mer lik på Harald Andersen enn på meg.
PS. Harald Andersen er tidligere lensmann i Laksevåg i Bergen, og Jørgen Jægers politikonsulent. Andersen leser alle Jægers manus, og kvalitetssikrer alt det politifaglige.

De usynlige rusavhengige

I alle bøkene sine benytter Jørgen Jæger anledningen til å løfte frem sider ved samfunnet som angår mange, men som det ikke snakkes så mye om. Ideen til Judasskuddet fikk han da en dame fortalte ham sin rystende historie om sin narkomane sønn, etter et bokbad i Flå høsten 2017.
– I boken presenterer jeg en familie med et rusavhengig barn. Mange slike familier lever i et regelrett helvete, men vi hører aldri fra dem, sannsynligvis fordi deres situasjon føles skambelagt. Med ca. 10.000 sprøytenarkomane i Norge gjelder dette også 10.000 mødre, 10.000 fedre, pluss søsken, besteforeldre, onkler og tanter – og venner. Med andre ord svært mange! Problemet rammer ikke bare vanskeligstilte barn og unge fra dårlige hjem, men alle typer ungdommer og hjem, også ressurssterke. Frasen om at narkomani er selvforskyldt blir dessverre for enkel, sier en engasjert Jæger.

Sterk bok å skrive

– Mange narkomane barn terroriserer foreldrene sine på jakt etter penger til stoff. Å kutte alle bånd til et barn man elsker blir for vanskelig for de fleste, derfor prøver de å hjelpe med penger slik at barna ikke begår straffbare handlinger eller prostituerer seg. På et punkt opplever dessverre mange at de bryte all kontakt for å unngå at hele familien blir revet i filler, og da overtar tankene. Hvor er vår lille, nydelige jente nå? Hva gjør hun? Hvordan har hun det? Gjør hun noe straffbart for å skaffe penger? Disse foreldrene får ikke fred, verken mentalt eller fysisk. Dette har vært en usedvanlig sterk bok å skrive, sier Jæger. 

Ingen ulempe å være godt voksen

Som vanlig har han brukt mye tid på research, og til å prate med folk. Det faller antakelig ikke denne forfatteren vanskelig, da han er kjent for å være både arbeidsom og sympatisk. Han er opptatt av relasjonen til leserne og pleier kontakten med dem i sosiale medier. Tid til pensjonistlivet blir det mindre av, for forfatteren som jobbet fulltid for Fanaposten helt til pensjonsalder i 2011.
– Det fine med forfatteryrket er at det ikke er aldersbetinget, har Jæger sagt i et intervju med Fanaposten. – Jo eldre du er, jo mer erfaring har du, og jeg merker at jeg har utviklet meg en god del. Med årene får du et fugleperspektiv på menneskelige relasjoner, det gjør det lettere å gi liv til karakterene. Her er det ingen ulempe å være godt voksen. Om jeg klarer å sitte i en stol og skrive på et tastatur, så kan jeg drive med dette til jeg blir hundre.

Redaksjonen

Til toppen

Utdrag

Hun var nær ved å hoppe ut av bilen for å hjelpe ham, men besinnet seg siden hun ikke hadde noen ting å stille opp med. Valentina satt fjetret. Alt skjedde så raskt at hun knapt maktet å absorbere det, og aller minst forstå det. Hvorfor sånn veldig aggresjon? De skulle jo bare levere varer til Rema-butikkene i distriktet? Fantes det noe fredeligere å foreta seg enn det? Og hvorfor hadde varebilen fulgt etter dem helt inn hit? Hva ville disse menneskene med dem, og hvorfor var de så brutale mot Ali?
Borte ved benken gikk diskusjonen heftig, og hun oppfattet at de to fra varebilen trakk seg til side, og at han med refleksvesten plutselig sto og siktet på Ali med et våpen. Så så hun de to andre snu og komme småløpende bortover mot henne.
Skuddet som fulgte, laget rullende ekko fra fjellsidene rundt. Hun fikk så vidt med seg at Ali ble kastet bakover og havnet i en forvridd stilling i grusen, før overlevelsesinstinktet hennes fra et liv i slummen tok over, og hun kastet seg ut av bilen og løp.
Og løpe, det kunne hun. Hikstende spurtet hun rett inn i den tette krattskogen, pløyde seg frem mellom grankvister, stikkende einer, busker og trær, og fortsatte som en katt oppover den skogkledde skråningen mot fjellet ovenfor. I farten mistet hun mobilen, men hun hadde ikke tid til å stoppe, for instinktet skrek livsfare – selv om det var aldri så usannsynlig i dette landet som alle sa var så fredelig.
Bak henne lød et skudd, og ett til, etterfulgt av høye rop. Var det henne de skjøt på? Henne de ropte på? Hun ante det ikke, for hun hørte ikke noen kule slå ned i terrenget rundt henne og kunne ikke se dem, men hvem ellers skulle det være?
Skogen skjulte henne, det forsto hun, for den var tett og hun krøket seg sammen mens hun løp. De skjøt altså på måfå, resonnerte hun, og visste dermed ikke helt hvor hun var blitt av. Aldri om de skulle finne henne, aldri!
Hun stoppet etter en stund og la seg rett ut på rygg inne i et kratt av einer. Fulgte de etter henne? Hadde hun laget fotspor i bakken som de kunne følge? Det betvilte hun, for terrenget var tørt. Dessuten var einerne så tette akkurat der hun lå, at drapsmennene kunne passere på en meters avstand uten å få øye på henne.
Valentina pustet ut. Maur og andre insekter krøp over henne og inn under klærne, men hun enset det ikke, for hun var vant til verre.
Hun lyttet anspent: Ingen stemmer fra opphissete forfølgere kunne høres, ingen grener som knakk, ingen pesing i det stupbratte, tunge terrenget, det eneste hun hørte, var fuglesang.
Det var noe beroligende ved det, noe normalt og snilt som nøytraliserte den onde atmosfæren rundt henne, som en påminnelse om at dette egentlig var et godt sted å være.
Hun ble liggende lenge for å komme til hektene, så hørte hun stemmer i det fjerne og satte seg opp og lyttet.

Til toppen