Se på meg da, jeg bare kjører på! Først Jævelunge, nå den boka her, historien til Vito bare fortsetter som Glamour på tv-en til mormor klokka ti på to hver dag. Men det er ikke glamorøse greier det her, det skal jeg love deg, boka her er full av harde ord og hver side lukter brukt, litt som en gammal ryggsekk med tre tomme cans, en god lukt egentlig. For det er litt det som er greia, det som er gammalt og glemt, det er så fint det hvis du er riktig i blikket. Det er først når du begynner å fikse på ting og gjøre det fint at det blir ødelagt, spør du meg. Men noen ganger går ting i stykker uten at du gjør no gærent også, og det er tragisk på en helt annen måte.