I 1983 ble de første norske tilfellene registrert, og hiv-epidemien i Norge var i gang. Frykten bredte seg raskt: Dette var en sykdom med uoversiktlige smittemekanismer, der "risikoadferd" var forbundet med umoral. Helsemyndighetene anslo at vi ville vi ha mellom 30 000 og 100 000 hiv-positive i 1990, og at antallet smittede ville dobles hver 8. til 12. måned. Slik skulle det ikke gå: Til dags dato er det registrert noe over 4.000 hivpositive i Norge siden epidemien startet. Likevel er aids en av de sykdommene som virker mest skremmende på folk, og som i størst grad har påvirket vår atferd og vårt menneskesyn. Å bremse en epidemi er også en organisasjonshistorie: HivNorge er resultatet av sammenslåingen av Landsforeningen mot Aids og Pluss, de hiv-positives interesseorganisasjon, som har en historie som spenner fra holdningsarbeid og iherdig lobbyisme overfor politikerne, til livsviktig veiledning til hjelp til dem som rammes. Kampen mot hiv og aids har bidratt til å definere den sivile mobiliseringens former og muligheter på nytt. Samtidig er historien om hiv i Norge preget av stadige tap, av sorg, av diskriminering og av at epidemien i verdensmålestokk ikke har latt seg bremse.
