"Ikke gi dem nøkkelen," sa hun. Margaret famlet omkring i skuldervesken og halte frem et stort, skranglete nøkkelknippe. Hun plundret med det til hun hadde klart å vri løs en rørnøkkel av grått metall. Det var ikke mulig å se forskjell på den og nøkkelen til Went. "Gi henne denne i stedet." "Hva?" Han dempet stemmen til den ble en hes hvisking. "Hva er det du snakker om?" "Jeg er nødt til å komme meg inn her. For å granske bøkene." Han ble bare stående og stirre på henne. Hun syntes ikke å ha noen anelse om at det var totalt fornuftsstridig. "Margaret," begynte han med en stemme han håpet lød tålmodig og fornuftig, "disse menneskene er mine klienter. Jeg unngikk bare så vidt å havne i klisteret fordi jeg tok deg med hit. Uansett hva du har i tankene - og jeg ønsker ikke å vite hva det er - hvis noen fant ut at ..." "Det gjør de ikke." Hun hadde ikke børstet bort støvet fra fronten på kjolen, og den rustrøde lærstøvflekken hun hadde på kinnbenet, minnet om krigsmaling.

Til toppen