UTDRAG FRA BOKEN

Oscarsborg, 9. april 1940 kl. 03.58.
Ordonnansen kom løpende litt før klokken 04. Han var sendt ut av sambandssjefen, kaptein Thorleif Unneberg, med en krass telefonisk forespørsel fra torpedobatteriets sentrale siktetårn på Nordre Kaholmen, 500 meter borte. Essensen ble seinere formulert av batterisjefen, kommandørkaptein Andreas Anderssen, på følgende måte:
”Jeg ba om å få en kategorisk ordre om de ankommende fartøyer skulle beskytes med torpedoer. ”

SANNHETENS ØYEBLIKK: Seks måneder før han skulle gå av med pensjon etter 44 års sammenhengende tjeneste i Kystartilleriet, møtte oberst Birger Eriksen sannhetens øyeblikk. Skulle han trosse sine politiske og militære foresatte og for første gang i nasjonens historie skyte med skarpt?
 
Om det i alle menneskeliv finnes ett øyeblikk som er sannere enn andre, hadde festningskommandant Birger Eriksen på Oscarsborg denne råkalde vårmorgenen møtt sitt. Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av en andpusten soldat på den hardtrampede grusen foran festningsvollen, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han for første gang i nasjonens unge historie beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Tjue minutter tidligere var Eriksen blitt revet ut av lenestolen i kommandantboligen av en oppskakende melding fra Filtvedt signalstasjon: ”Krigsskip passerer stasjonen med slukte lanterner.”
 Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til kanonstillingene på Søndre Kaholmen. Selv om fartøyene beveget seg med sakte fart gjennom tåkehavet, ville konturene hvert øyeblikk trå fram i siktekikkerten. Ventetiden hadde vært en nervepåkjenning. Nå var den over, og det kjentes som en lettelse. Som han selv skrev i en rapport i august 1940: ”Full klarhet over situasjonen fikk festningen først ved meldinger kl. 03.38 og 03.40 fra Filtvedt signalstasjon. Forsøk på forsering av Drøbaksund måtte deretter ansees sannsynlig.”

Til toppen