Diakonale organisasjoner har en historisk tilknytning til kristen tro. Samtidig er de i dagunderlagt krav og forventninger fra det offentlige som styrer mye av det daglige arbeidet. Lederutfordringene i disse organisasjonene består derfor av både en bevisstgjøring av institusjonell identitet og en kritisk oppfølging av velferdsstatens forventninger.
"Ledelse" er et uklart og nærmest mytisk begrep, og "diakoni" er også blitt utsatt for mange fortolkninger. Sett i lys av velferdsstatens ideologiske og konkrete styringskrav, kan vi dermed spørre: Hvordan skal ledere av diakonale virksomheter forstå og praktisere sin lederoppgave?
