PARAGUAY (1940-tallet)

Lidio kjente ingen som hadde TV i Pedro Juan Caballero. Men på den brasilianske siden hadde de kino. Lidio hadde hørt at utstyret var på høyden med de store kinoene i Rio de Janeiro og São Paulo. Cine Teatro Brasil var i toppklassen. Hver søndag var det matiné der, for både paraguayanere og brasilianere. Av og til tok Marciana med Lidio hit. Her satt Lidio i den bakerste delen av salen på en av de 700 moderne trestolene som var festet på den lekre parketten. I den forreste delen satt som regel brasilianere, og helt forrest var «kabinen». Kabinen besto av myke lenestoler og salongbord, og var reservert for områdets rike mot en månedlig avgift. Etter matineen ble det ofte arrangert boksekamper på den lille stripen av plen som skilte de to landene langs hovedveien i byen. Men ofte endte feidene mellom paraguayanske og brasilianske boksere i håndgemeng mellom tilskuerne. Det fikk Lidio aldri se. Marciana sørget for at han kom tidlig hjem. En sjelden gang benket Lidio seg foran filmlerretet sammen med alle elevene fra den paraguayanske skolen. Det var slutten av 1940-tallet, og de nordamerikanske lærerne bestilte filmer fra hjemlandet. Gjentatte ganger var det filmer som omhandlet USAs kamp mot nazismen under Den andre verdenskrig. Amerikanske soldater var helter. Men hvordan kunne dette ha seg? Lidio og de andre elevene hadde hørt at amerikanerne ikke bare hadde vært snille. Tvert imot, hadde de blitt fortalt hjemme. Ett tiår tidligere var fedrene deres blitt sendt i krig. Krigen hadde oppstått etter press fra USAs diplomater. De hadde manipulert Bolivias regjering til å invadere Paraguay for å forsvare Standard Oils interesser, et oljeselskap fra New Jersey. Selskapet var ute etter oljereserver i Paraguays grenseområde mot Bolivia. Resultatet var den blodigste krigen på det amerikanske kontinentet i første halvdel av det 20. århundre. 90 000 mennesker ble drept. En tredjedel var paraguayanere. Lidios far, Amadeu, kom tilbake, men noen av barna satt bare igjen med en brukt patron eller et grovkornet fotografi . Med krigen >i minnet reagerte elevene på de nordamerikanske lærernes stolthet over sitt eget land.

ARGENTINA (1950-tallet)

Juán Domingo Perón hadde styrt Argentina i åtte år da Lidio ankom Buenos Aires. Landet var fortsatt et av verdens rikeste og på inntektstoppen i Latin-Amerika Elleve år tidligere hadde generalen Perón gått inn i militærjuntaens regjering. Men som arbeidsminister ga han arbeiderne så mange rettigheter at han provoserte resten av juntaen. I oktober 1945 ble han fengslet, men til overraskende massive protester fra fagbevegelsen. Ved hjelp av store demonstrasjoner på Maiplassen foran presidentpalasset ble juntaen presset til å løslate Perón. Han kunne stille som kandidat til det varslede presidentvalget i 1946, og ble valgt til landets nye leder, med 54 % av stemmene.
Med folkets votum bak seg iverksatte den nye presidenten en sosial revolusjon uten sidestykke i argentinsk historie. Så omfattende var endringene at Perón-navnet ga opphav til en ny ideologi, peronismen. Arbeidere fi kk oppsigelsesvern, offentlige helsetjenester, åtte timers arbeidsdag og betalte ferier mot å organisere seg i fagbevegelsen. Velferdstiltakene nådde millioner av argentinere, ofte fattige immigranter som aldri tidligere hadde nytt godt av landets store eksportinntekter. Og gjennom arbeiderklassejenta Eva «Evita» Perón som Argentinas førstedame hadde arbeiderklassen inntatt presidentpalasset. Overklassens hegemoni var forbi.

Til toppen