Mysteriene i Norfolk

Elly Griffiths har gjort enorm suksess med arkeologen Ruth Galloway, en herlig karakter som er veldig glad i jobben sin – og som iblant må hjelpe politimann Nelson med å oppklare drap.

Hvorfor har du lagt bøkene dine til Norfolk?

– Stedet er alltid startpunktet når jeg skriver, og jeg liker steder med mye atmosfære og historie – jo villere jo bedre. Jeg bor selv i Brighton, men da jeg var liten dro vi alltid på ferie til Norfolk, til en tante som hadde båt. Jeg har mange minner fra turer på de vakre våtmarkene, der tanten min fortalte historier om spøkelser og vannånder. Norfolk har en fantastisk rikdom av arkeologisk historie. Området har vært bosatt i mange omganger, fra bronse- og jernalder til den romerske invasjonen, og videre til vår tid med ny, fascinerende historie.

Og hvorfor en arkeolog som heltinne? Er du ekspert, eller «bare» interessert?

– Mannen min Adam er arkeolog, det var han som indirekte ga meg ideen til bøkene om Ruth. Vi gikk tur over Tichwell våtmark i North Norfolk en gang, og Adam fortalte at forhistoriske mennesker trodde våtmarkene var hellige fordi de verken var sjø eller land, men noe midt imellom – en slags bro til livet etter døden, det er derfor du finner kropper begravet der, myrkropper. Jeg har også selv alltid vært interessert i historie, arkeologi, myter og legender. Og ut av tåka, gående mot meg, kom Ruth Galloway. Med en arkeolog unngår jeg dessuten den vanlige «fellen» i krimlitteratur, at små landsbyer blir uvanlig fulle av lik. Det er mange døde kropper i Norfolk også, men flere av dem døde for hundrevis, og til og med tusenvis av år siden!

Du gikk fra å skrive romaner til mysterier og krim?

– Ja, jeg har skrevet andre romaner under mitt virkelige navn, Domenica de Rosa (jeg vet det høres oppdiktet ut!). Da jeg begynte å skrive om Ruth, visste jeg ikke en gang at det var krim jeg skrev. Ruth blir bedt av politiet å se nærmere på noen bein, som kanskje er 2000 år gamle, det er sånn hun blir dradd inn i saken. Det var agenten min som sa «dette er krim, du trenger et nytt navn og en ny forlegger.» Jeg tenker også at arkeologi passer veldig godt sammen med krim. Arkeologer og detektiver har jobber som ligner hverandre, de graver frem lag på lag for å avdekke sannheten fra fortiden. Et underliggende tema i bøkene mine er hele tiden: er det riktig å grave i fortiden, forstyrre den?

Leserne elsker karakteren Ruth, hvordan ble hun til?

– Jeg ville skape en uavhengig kvinne som er veldig trygg i jobben sin som arkeolog, men ikke fullt så trygg på andre områder. Hun kan bli usikker og ha lav selvtillit på mange ting, som relasjoner, og hvordan hun kler seg, styler et pent sjal, osv. Jeg tror leserne liker henne fordi hun ikke er så perfekt, vi kan kjenne oss igjen. Hun har ellers fått noen egenskaper fra meg, som kjærlighet til Bruce Springsteen og katter.

Det finnes både mytologi og mørke krefter, og noen eksentriske bipersoner, i mysteriene dine?

– Det stemmer, mytologi og sagn fascinerer meg veldig. Og jeg bor i Brighton, som er kjent for sine eksentriske innbyggere! Jeg har også en venninne som er interessert i det alternative og spirituelle, og jeg har nok dradd litt veksler på henne.

Kan du si litt om forholdet mellom Ruth og Harry Nelson?

– Det jeg tror Nelson virkelig liker med Ruth, er at hun er på samme nivå som ham. De er begge profesjonelle, veldig gode på det de gjør, og de respekterer hverandre. Og selv om Ruth blir involvert i flere mord enn vanlig for en arkeolog, prøver hun å definere seg selv som nettopp arkeolog; hun er ikke egentlig så veldig interessert i å gjøre politiarbeidet. Hun respekterer politiets jobb, men tror ikke hun vet bedre enn dem, hun er bare del av arbeidsteamet. Dette er noe av det jeg har lært fra eksperter – det er et massivt, massivt team bak enhver kriminaletterforskning. De snakker alltid med rettsmedisinske jordeksperter, og slike folk.

Ruth blir gravid med Nelson, ved en «feil». Hva skjer videre med dem?

– Jeg vet faktisk ikke hva som vil skje med Ruth og Nelson, men jeg trøster meg med at det er akkurat sånn livet er. Jeg tror spenningen mellom dem gjør det mer interessant, men man må være forsiktig og ikke trekke det for langt. Imidlertid er Ruth og Nelson nå bundet sammen for livet, og det finnes ingen helt enkel løsning for dem …

Til toppen

Det går opp for henne at hun befinner seg i nettopp den grøften som Max viste henne, men at den nå er utvidet slik at hjørnet av en vegg er kommet til syne, pluss noe som ser ut som restene av gulvoppvarming. Det betyr at dette må ha vært et viktig hus. Hun ser også et hjørne med mosaikk. Hun sender en tanke til menneskene som bosatte seg her i denne forblåste åssiden for to tusen år siden. Var de romersk-britonske eller romere i eksil? Ikke rart de ville ha oppvarming, tenker Ruth, som skjelver i kveldsluften.
Hun skal til å gå da hun av gammel vane lar lyset fra lommelykten gli langs mursteinsfundamentet, på utkikk etter noe rart eller uvanlig. Og så får hun øye på det. Ørliten rødbrun skrift, knappe to centimeter høy. Først ser hun ikke hva det står, selv om bokstavene virker velkjente nok. Så ser hun at ordene er skrevet opp ned. Hun bøyer hodet så hun kan lese hva det står: «Ruth Galloway».
Etterpå er hun ikke helt sikker på hvorfor det gjorde henne så redd. Av en eller annen grunn hadde det noe med selve størrelsen på ordene å gjøre, som om et lite, ondt vesen hadde sneket seg inn blant steiner og grus og skrevet navnet hennes. Hvorfor? Hun har knapt nok noen en forbindelse til denne utgravningen. Hvorfor skulle noen gå så langt som til å skrive navnet hennes opp ned med så små bokstaver at de knapt er synlige, på en mur på et arkeologisk utgravningssted? Hun vet ikke, men hun har ikke tenkt å bli værende her og møte denne ondsinnede skapningen personlig. Hun reiser seg opp med hamrende hjerte.
Idet hun gjør det, får hun en sterk og tydelig følelse av at noen betrakter henne. Hun bråsnur seg, så lommelykten tegner en vid, panikkartet bue omkring henne. «Er det noen der?»
Ikke noe svar, men fottrinn, definitivt fottrinn, som kommer mot henne og går over grusen i en av grøftene. Ruth snubler ut av grøften og lyser med lykten ut i mørket. Nå hører hun en annen lyd. Noen som puster like ved henne.

Til toppen