Lisbeth Salander våknet med et rykk da hun hørte døren bli åpnet. Hun visste umiddelbart at det ikke var noen av nattevaktene. Hun åpnet øynene i to smale sprekker og så ilhuetten med krykkene i døren. Zalatsjenko sto stille og betraktet henne i lyset som sivet inn fra korridoren.
      Uten å røre seg flyttet hun blikket så hun kunne se den digitale klokken, som viste 03.10.
      Hun flyttet blikket noen millimeter og så vannglasset på kanten av nattbordet. Hun festet blikket på glasset og beregnet avstanden. Hun ville nå det akkurat uten å behøve å flytte på kroppen.
      Det ville ta en brøkdel av et sekund å strekke ut armen og slå toppen av glasset mot den harde kanten på nattbordet med en besluttsom bevegelse. Det ville ta et halvt sekund å kjøre eggen opp i strupen på Zalatsjenko hvis han lente seg over henne. Hun vurderte andre alternativer, men forsto at det var hennes eneste mulige våpen.
      Hun slappet av og ventet.
      Zalatsjenko ble stående i døråpningen i to minutter uten å røre seg.
      Deretter dro han døren forsiktig igjen. Hun hørte den svake, skrapende lyden fra krykkene da han fjernet seg stille fra rommet hennes.
      Etter fem minutter reiste hun seg opp på albuen og strakte seg etter glasset og tok en stor slurk. Hun satte bena ut over sengekanten og fjernet elektrodene fra armene og brystkassen. Hun satte bena ustøtt i gulvet og svaiet. Det tok henne et minutts tid å få kontroll over kroppen. Hun haltet bort til døren, lente seg mot veggen og fikk pusten igjen. Hun kaldsvettet. Deretter vokste det frem et iskaldt raseri.
      Fuck you, Zalatsjenko. La oss avslutte dette.
      Hun trengte et våpen.
      I neste øyeblikk hørte hun raske hæler i korridoren.
      Faen. Elektrodene.

      «Prognosen er god. Du har vært temmelig dårlig, men vi tror du har gode sjanser til å bli helt restituert.»
      Lisbeth vurderte opplysningen. Deretter festet hun blikket på doktor Endrin. Hun registrerte at hun så uklart.
      «Hva skjedde med Zalatsjenko?»
      «Hvem?»
      «Gubbejævelen. Lever han?»
      «Du mener Karl Axel Bodin.»
      «Nei. Jeg mener Aleksandr Zalatsjenko. Det er det egentlige navnet hans.»
      «Det vet jeg ingenting om. Men den eldre mannen som kom inn samtidig med deg, er hardt skadet, men utenfor fare.»
      Hjertet sank litt i brystet på Lisbeth. Hun tenkte over det legen hadde sagt.
      «Hvor er han?»
      «Han er i rommet ved siden av. Men nå skal du ikke bry deg om ham. Du skal bare konsentrere deg om å bli frisk selv.»
      Lisbeth lukket øynene. Hun lurte et øyeblikk på om hun ville orke å reise seg fra sengen, finne et brukbart våpen og avslutte det hun hadde begynt på. Men så skjøv hun tanken fra seg. Hun orket knapt holde øynene åpne. Hun hadde med andre ord mislyktes i sitt forsett om å ta livet av Zalatsjenko. Han kommer til å komme unna igjen.

Til toppen